Øyenbryn som Brooke Shields

17 Oct

Da jeg sto opp tidlig i morges, følte jeg meg ganske bra. Er alltid stiv i muskulatur og skjelett om morgenen, og det tar litt tid «å løsne opp», men det går som regel bedre utover dagen. Spiste et par knekkebrød med ost og drakk en kopp te, mens jeg satt og tenkte på at jeg ville ringe en god venninne og høre om hun fortsatt hadde lyst og anledning til å komme over en liten tur til kvelden. For vi hadde en løs avtale om at hun skulle komme. Jeg ville ringe om jeg følte meg frisk nok. Det er jo dessverre alltid vanskelig å gjøre faste avtaler.

For såpass bra følte jeg meg. Etter frokost satte jeg meg litt ved pc’n for å se om det var noe nytt. Var innom noen blogger jeg følger, Twitter, Facebook, sjekket nyheter, og surfet ellers litt rundt på måfå.

Inspirert av noen glamblogger jeg ramlet innom, fant jeg ut at det hadde vært godt å ikke se så kjip ut; Blek i ansiktet, mørke ringer under øynene, og med litt for mye busk over – huff! Altfor sjelden jeg har prioritert utseendet den siste tiden. Så jeg satte i gang leteaksjon etter colo-kremen som jeg visste at jeg hadde kjøpt for ca 4-5 år siden, for farging av vipper og øyenbryn. Og jammen fant jeg den ikke ved første forsøk(!) Ganske imponerende faktisk, for det er synd å si det, men det er ikke akkurat veldig ryddig på kommoden og i skuffene der jeg har skjønnhetsprodukter o.l oppbevart.

Jeg var litt usikker på om colo-kremen muligens var blitt for gammel og ikke funket lenger, men jeg tenkte at for å få vite det, så var eneste mulighet å gi den et forsøk. Og dessuten så hadde jeg ingen nyere i huset, og jeg ville farge bryn . Jeg blandet de medfølgende ingrediensene i pakken, og smurte blandingen godt på brynene, og mens jeg ventet på at kremen skulle få meg til å ligne Brooke Shields, lakkerte jeg finger- og tånegler. Riktig så deilig med litt egenpleie.

Da var tiden kommet for å vaske av kremen. Det ble litt jobbing og styr, for jammen satt den fast. Vann alene var i alle fall ikke nok, da dro jeg bare kremen utover pannen. Jeg måtte til med både såpe og mengder med vann og papir for å få vasket og tørket den av.

Og herlighet – resultatet ble i alle fall ikke for lyst! Det er mulig jeg hadde latt kremen få virke for lenge, for jeg sjekket ikke klokken så nøye, og jeg hadde vært veldig dedikert til oppgaven med påføring av neglelakk i virkeperioden. Og helt ærlig, jeg innrømmer at jeg leste ikke bruksanvisningen. Jeg farget jo brynene ganske ofte i «mitt tidligere liv», så dette hadde jeg jammen erfaring fra og kunnskap om fra før.

Hm. Her var det bare å nappe vekk det som nappes vekk kunne. Jeg jobbet en stund med pinsetten og jo da, det ble faktisk ganske greit til slutt. Heldigvis. Og etter at jeg også hadde lagt på litt mascara, eyeliner og øyenskygge for å «balansere» det litt, ble jeg faktisk ganske fin. Nå er jeg prikk lik Fru Shields, haha;D

Brooke Shields - mitt forbilde da jeg var 15-16 år på begynnelsen av 80-tallet

Brooke Shields, et av mine forbilder fra da jeg var 15-16 år på begynnelsen av 80-tallet. Bildet er fra 2008.

.

En tur i butikken var helt nødvendig når jeg planla å få besøk. Av med joggebukse og på med noen anstendige klær først, og så ut døra. Begynte å bli litt sliten etter alle strabasene tidligere på morgenen, så gangen var ikke så rask. Litt oppe i veien møtte jeg en dame på i alle fall 70 år, etter rynker i ansiktet å dømme, som kom rusende med staver i hendene i en imponerende fart. Tenkt den som kunne bli gammel og være i så god form, det må være fint.

Jeg fortsatte mot butikken gjennom en gruslagt gangvei, og snart hørte jeg bak meg lyden av noen som kom nærmere, sammen med et eller annet med hjul på. Jeg snudde meg ikke, men tenkte litt sarkastisk for meg selv at der kommer det nok noen i god fart med gåstol. Lyden var snart rett bak meg, og jeg skjønte at det likevel ikke kunne være noen med gåstol, det var helt «feil lyd» for det, og jeg skulle snart se at det var en trillebag som hadde laget lyden. Og der passerte den meg, sammen med nok en dame på i alle fall minst 70 år (det bor mange eldre her i området). For en fart, man kan jo ikke annet enn å bli imponert. Og litt lei seg over hvor sakte man selv faktisk makter å forflytte seg.

«Gåstol-tankene mine» minner meg om en episode for et par uker siden. Da var jeg også på vei til butikken. Ble plutselig veldig svimmel og trengte et sted å sette meg ned, og siden det er et busstopp på veien med en benk akkurat der, så styrte jeg ditover. Akkurat da sto det tre eldre kvinner på, jeg vil anslå rundt 80 år, i munter passiar, ved benken. Dvs. den ene satt på gåstolen sin, mens de to andre sto ved siden av henne. Det føltes liksom litt rart at jeg skulle komme og sette meg der mens de sto, og jeg lurte på om jeg skulle si noe. Men jeg tenkte at det var litt teit å begynne å prate og legge ut en masse, så jeg bare smøg meg inn forbi dem og satte meg, litt unnskyldende riktignok, ned på benken. De tittet litt på meg, og jeg lurte på hva de tenkte. Jeg håpet nesten noen skulle si noe, slik at det åpnet for en samtale, men de bare fortsatte praten seg imellom. Jeg krysset fingre for at ingen andre ville komme til busstoppet før bussen kom, for da ville de sikkert tenke at jeg var en slubbert som ikke ville reise meg for de eldre. Men heldigvis kom det ingen, og bussen kom og damene steg på og forsvant.

Vel, jeg kom meg til butikken og fikk handlet det jeg skulle. Kjøpte bl.a en stor kalkunfilet og poteter og fløte, for jeg tenkte å lage fløtegratinerte poteter til middag om det ble slik at jeg fikk besøk. Og jeg handlet friske grønnsaker til en salat ved siden av, og is og brownies til dessert. Det var masse folk i butikken, typisk lørdagsstress med fulle handlevogner overalt, og lange køer. Jeg passer egentlig på å handle til andre tider, men innimellom må man til pers midt i «rushet», og da er det godt å bli ferdig og få kommet seg ut igjen.

Men huff! Jeg glemte å fortelle: Jeg hadde satt fra meg handlevognen, og husket ikke hvor. Ble gående en stund og lete gjennom hele butikken for å finne den igjen, og det var like før tanken kom om at noen hadde «stjålet» den. Haha, veldig bra at jeg ikke så noen vogner som hadde nesten samme innhold som min;D Jeg fant den heldigvis igjen til slutt, men kunne fortsatt ikke huske at jeg hadde satt den fra meg akkurat der.

Endelig hjemme igjen følte jeg meg helt tom for krefter. Jeg fikk ryddet inn varene jeg hadde kjøpt i fryser og kjøleskap osv, men så måtte jeg bare ta en timeout og få meg litt hvile. Var helt ærlig talt dønn ferdig, jeg frøs og kroppen verket. Tok på meg et par ullgensere og la meg på sofaen med dyne og pledd for å prøve å få sove i et par timer. Hadde veldig hjertebank og kjente melkesyren laget verk i bena. Og nå kom også ‘infeksjonssmertene’ snikende. Min store skrekk i verden. Det var vanskelig å få ro nok i kroppen til å sovne, men etter noen rolige pusteøvelser sloknet jeg til slutt.

Klokken halv ti på kvelden våknet jeg helt fortumlet. Det var jo helt mørkt ute! Følte meg elendig, både pga at jeg fortsatt kjente meg veldig dårlig, men aller mest fordi jeg var kjempeskuffet over at jeg hadde sovet bort hele lørdagsettermiddagen og -kvelden.

Jeg skulle jo ha ringt venninnen min! Og kan hende har hun kansellert andre avtaler i kveld fordi hun ventet på telefon fra meg? Jeg vil jo ikke at vennene mine skal lide for min sykdom. Jeg må i alle fall få sagt til henne at hun ikke må være redd for å ringe meg om det skulle være noe. At hun ikke forstyrrer. Hun vet nemlig etter hvert en del om ME, og lar det ofte være opp til meg å ringe. Hun sender oftest en tekstmeldig først for å spørre om jeg vil snakke. Så jeg ikke skal bli forstyrret om jeg hviler. Håper jeg er en like god venninne tilbake. Skal i alle fall gjøre så godt jeg kan. Men jeg er lei meg for i kveld.

Vel, nå sitter jeg her og forteller om hvordan dagen min ble. En nesten helt vanlig lørdag i oktober. Den ble ikke akkurat slik jeg ønsket den skulle bli. Men jeg har i alle fall fått øyenbryn som Brooke Shields.

.

Dette innlegget dedikeres min gode venninne E. Takk for at du er den du er.

5 kommentar to “Øyenbryn som Brooke Shields”

  1. Lilja 18/10/2010 kl. 12:36 #

    Jeg stikker en tur innom jeg, Martha…sånn helt uanmeldt :)…..»Sånn går no dagan» som vi sier hjemme hos meg (…med en smule galgenhumor men med det essensielle glimtet i øyet😉 )
    Ja huff, plannlegging i framtid i kombinasjon med ME er ingen enkel øvelse. Viktig med venner og familie som er rause, tolerante og forstår. Ikke alle forstår, ikke alle er så nær at jeg ønsker å innvie dem i min sykdom som oppleves som noe veldig privat og sårbart.
    Mang en gang har jeg » sviket» sosialt. Være seg selskaper, reiser, turer osv…Når andre spør med forventning i stemmen om hva jeg skal gjøre i helga, i påskeferien osv….Så skal jeg «bare» være hjemme…
    Det svingenede forløpet vi opplever med sykdommen på innsiden er ofte lite synlig på utsiden, men det tærer og sliter…
    Ofte mobiliserer jeg, holder det i gang, strekker meg for så å «klappe sammen» når jeg kommer hjem. Når lysene er slukket og publikum er gått hjem…
    Prøver å være flink til å hvile, nyte de små øyeblikkene, være tilstede i livet med like stor legitimitet som nabo`n som jobber 50 timers uke, sykler Birken og innehar minst flere styreverv.
    Det er noe med å ta tilbake eierskapet til livet sitt, eller «det nye livet» på godt og vondt. Og i så måte er «web-felleskapet» en viktig og givende faktor, i alle fall for meg.
    Skal man gråte eller le ? Det er en tid for alt, er det ikke ?
    Godt å kunne le i i blandt også🙂 Man gjør mye rart når konsentrasjon og hukomelse ikke er på topp ?
    Ellers kjenner jeg igjen kombinasjonen «utmattelse» og «indre (fysisk) uro» dvs at man får store problemer med å «gire ned
    kroppen/ hodet når man desperat trenger hvile, søvn.
    Husker jeg «googlet» fenomenet en gang og der ble tilstanden referert til som «Tired but wired»….
    Takk for historien :)…. og selv om det ikke ble besøk på deg, til tross for store anstrengelser og gode intensjoner mht innkjøp m.m, så fikk du i alle fall øyenbryn som Broke Shields, eller….😉
    Ha en god dag🙂 …med eller uten hevede øyenbryn😉 klem

  2. Martha 19/10/2010 kl. 13:17 #

    Sant det du sier. Det er ikke alle man ønsker å snakke med om alt. Selv har jeg, som du leser her, valgt å være åpen om det meste. Men jeg gidder ikke snakke sykdom – egentlig. Bare hvis noen spør, og ikke for mye av gangen. For sykdom er igrunnen et forferdelig kjedelig tema for de som står utenfor det hele.

    Men så må man jo forklare også. Slik du beskriver, når man får spørsmål om å delta på ulike saker og ting. Og det er vanskelig å måtte avslå gang på gang. På gang.

    Og deltar man, så blir det ofte akkurat slik ja, man strekker strikken til det ytterste – og kan virke glad og fornøyd – mens man verker innvendig. Og så kommer krasjet etterpå, og det blir mange dager i sengen i etterkant.

    Du har mange gode tanker i innlegget ditt her, synes jeg. Og mye gjenkjennelig. Veldig fint skrevet.

    Uttrykket «Tired but wired» har jeg herved straks adoptert. Det var virkelig bra! Det beskriver jo tilstanden så bra, og så var det litt snert i det også! Så takk for at du delte det videre!

    Jepp, jeg fikk kjempefine øyenbryn, skjønner du. Nå må jeg bare passe på å holde de ved like😉

    Ønsker deg en god uke Lilja!🙂

    Klem
    Martha

  3. Lilja 20/10/2010 kl. 10:27 #

    …..for the record ; Jeg skal ikke ta æren for det treffende uttrykket «Tired but wired» selv…..Rett skal være rett🙂
    Plukket det opp fra et eldre foredrag av Merete Sparre (www.Tropos.no)
    Flott, klok, dyktig og inspirerende dame🙂
    Stå på videre, modige Martha🙂

  4. Martha 20/10/2010 kl. 11:54 #

    Aww.. så nydelig sagt. Men jeg er ikke så modig, jeg bare kaster meg (noen ganger for ) lett ut i nye ting. Er lett å inspirere og begeistre, og er altså veldig impulsiv. Så da er det ofte bare å gjøre det beste ut av det;-))
    Vet du, jeg kom faktisk helt tilfeldig over uttrykket «Tired but wired» på en amerikansk webside i går. Nå har jeg gjort noen søk for å finne det tilbake, men uten å lykkes så langt. Skal sjekke det ut litt nærmere, for det var en del interessant info om ME der. Så jeg tror kanskje opphavet for uttrykket kommer derifra? Hvor det nå var. Eller et helt annet sted? Ikke alltid lett å vite hvem som er opphavsmann. (Kan kanskje søke på selve uttrykket for å finne ut noe mer?)
    Jeg er veldig glad for alt Merete Sparre gjør og har gjort for oss. Og nå spesielt det siste; Foredraget hennes på UNN-konferansen: Linker til Rutt som la ut en link: http://merutt.wordpress.com/2010/10/02/et-godt-foredrag-av-merete-sparre-som-skal-holdes-pa-unn-konferansen/
    Vi trengte sårt noen med erfaring og kunnskap som talte vår sak, når stort sett ingen av de andre foredragsholderne visste noe om sykdommen. Mye rart som kom frem. Nesten en surrealistisk affære hele konferansen. Og i hvert fall to skritt tilbake, enda så mye nytt og spennende som skjer nå.
    Stå på du også Lilja! Og ha en fin dag!

Trackbacks/Pingbacks

  1. Tweets that mention Øyenbryn som Brooke Shields « Marthas Have -- Topsy.com - 17/10/2010

    […] This post was mentioned on Twitter by Martha, Martha. Martha said: Øyenbryn som Brooke Shields: http://t.co/MuziA7P En historie om en vanlig lørdag i oktober, som ikke ble akkurat slik jeg regnet med. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: