«Both hands tied behind my back»; Hvilken makt har man ikke i hvit frakk, inne på sitt eget kontor

22 Oct

Jeg er visst blitt en brysom pasient. Inntil nå har jeg vært veldig heldig. Jeg har hatt en kjempeflink lege (privat), som kunne en del om ME, og som jeg fikk god hjelp og støtte av. Men nå er dessverre den tiden over.

Legen min gjennom 10 år har sluttet, og jeg har derfor måttet finne meg en ny. Og jeg føler meg bare mer og mer overlatt til meg selv. Det føles rett og slett ikke greit.

Min nye fastlege kan ingen ting om ME. Da jeg møtte henne til første time virket hun faktisk både imøtekommende og flink. Og jeg tenkte at dette går nok likevel bra. Når hun bare blir litt mer kjent med sykdommen. For så lenge man har kjemi pleier ting å ordne seg. Hun ville snart lære meg bedre å kjenne, og jeg kunne ta med informasjon om sykdommen til henne, slik at hun kunne lese og lære.

I dag skulle jeg på ny time hos henne, og for å forberede meg hadde jeg spurt medpasienter om tips til informasjon jeg kunne ta med meg, i forhold til hva det var jeg ønsket hjelp til.

Jeg er mye plaget med ’infeksjonssmerter’ og jeg hadde derfor printet ut et par info-skriv fra ME-foreningen, som hadde noe informasjon om dette på nettet. Ellers hadde jeg med meg en artikkel fra et amerikansk tidsskrift der det sto litt om forskning og retroviruset XMRV. Og til slutt et skriv der det sto beskrevet hvorfor vitamin B12 kan være gunstig for mange ME-pasienter.

Til å finne frem til informasjonen jeg trengte, og i tillegg å dele av egne erfaringer og råd, fikk jeg helt fantastisk hjelp av medpasienter i nettmiljøet vårt. Må få skryte av og sende gode tanker til Minerva, Laura, Lykkefund, Miss Piggy og sist men ikke minst Fairy. Det er noe med det at når det gjelder ME, så vet pasientene mye. Og vi deler mer enn gjerne med hverandre. Det er vi kjempeflinke på, og dermed blir vi enda bedre. Vi er en kjemperessurs, som legene burde lytte til. I stedet for å ignorere oss, eller sågar latterliggjøre oss. Jeg vet ikke hva som er verst?

.

.

Jeg kom nesten ikke inn døra engang hos legen min, før jeg merket at stemningen ikke var helt som den burde være på et legekontor. Legen min så ikke ut til å være i humør i det hele tatt. Jeg fikk ikke et bitte lite smil engang. Og det er helt sant. Jeg var litt usikker på hva det var, om det var meg eller noe annet. Som ME-pasient lytter man kanskje litt ekstra med en sjette sans eller noe, når man skrider over en ny eller litt ukjent leges dørterskel?

Det er helt sikkert veldig stressende å være fastlege. I alle fall om man er en lege med mange pasienter på listen. Jeg vet ikke hvor mange min lege har ansvaret for, men det er nesten umulig å få time hos henne. Det var flere ukers ventetid før jeg fikk innpass. Jeg kan ta feil, for jeg husker ikke, men jeg tror det var en og en halv måned jeg ventet på denne timen. I alle fall godt over en måned. Så legen min har sikkert en stressende arbeidsdag.

Vel, vi sa:  – Hei, og så spurte hun sikkert om hva jeg hadde kommet dit for. I alle fall tok jeg frem papirene jeg hadde med meg, og la dem først i mitt eget fang, mens jeg fortalte at det i hovedsak var tre ting jeg gjerne ville snakke om.

– Du vet jeg har ME?

Noe jeg selvfølgelig ikke burde ha sagt, men jeg må liksom si det, for det betyr jo noe!

Om jeg hadde hatt en annen alvorlig sykdom, ville jeg vel regnet med at legen ville huske det, men siden jeg ikke var sikker på om hun var klar over diagnosen min, og alt den fører med seg, så falt ordene slik.

Hun sa ikke noe, og jeg begynte bare å fortelle om ’infeksjonssmertene’ som jeg noen ganger har i flere uker i ett strekk. Og at det er vanskelig å greie hverdagen med så sterke smerter – hele uka, twenty-four-seven!  –  (jeg ordla meg selvfølgelig veldig sindig og seriøst, slik man helst bør på et legekontor, så jeg droppet engelsken, jeg er bare litt engasjert nå!). At smertene i seg selv krever energi som jeg har svært lite av. Og at jeg har ting jeg må gjøre for å få det til å gå rundt hjemme som aleneforelder –  osv.

Det vil si, jeg er ganske sikker på at jeg ikke kom så langt.

.

.

Hun satt med et blikk som sa at her-er-det-ingen-connection-og-jeg-vil-helst-ikke-høre-mer-av-hva-du-har-å-si. Men så helt plutselig våknet hun til og avbrøt meg med at: – De beste smertestillende tablettene er Paracet og Ibux brukt sammen, de utfyller hverandre og er det beste man kan ta mot influensasmerter. Man skal ikke ta så mye smertestillende, slike tabletter kan i seg selv gi smerter – osv. osv. Det beste er å la kroppen få ro(!!)

Som om den ikke får nok av det? Men jeg skjønte at det ikke var noen vits i å prøve å argumentere imot den tiraden der. Så jeg tok i stedet frem skrivet jeg hadde tatt med om B12.

– Jeg har med litt informasjon her om at mange ME-pasienter kan ha nytte av behandling med B12-sprøyter, sa jeg.

– Dine B12-verdier er godt innenfor referanseverdien, så det kan du ikke få! Var svaret hennes, etter at hun hadde sjekket verdiene mine i journalen på pc’n.

– Ja men, det har ikke noe med hvorvidt man ligger innenfor normalverdiene, prøvde jeg meg. Det gir, eller kan i alle fall gi ME-pasienter en mye bedre hverdag. Mindre smerter og forbedret energinivå.

Da snudde hun seg bare over mot pc’n igjen, og begynte å taste på tastaturet. Jeg tenkte at nå skriver hun at det sitter en brysom pasient her, som tror hun vet bedre enn legen. (Akkurat det hadde hun for så vidt rett i.)

– Kan du ikke ta dette (jeg la B12-skrivet på skrivebordet hennes) og lese litt, og se hva som står? Spurte jeg. – Det står veldig mye interessant der. Det er mange ME-pasienter som har fått god hjelp av av B12-sprøyter. De har fått betraktelig bedre livskvalitet.

Hun svarte fremdeles ikke. Bare fortsatte å taste på pc’n.

Da kjente jeg at jeg begynte å bli sliten. Jeg hadde en ting til på hjertet, og jeg satt fremdeles med skrivene og artikkelen jeg hadde tatt med til henne, i fanget.

Men jeg orket ikke mer. Jeg kjente at jeg bare hadde lyst til å gå. Det var nok.

Jeg lot skrivet om B12-sprøytene ligge igjen på skrivebordet hennes, men jeg tør vedde på det ligger sammenkrøllet og tilgriset sammen med et yoghurt-beger og en feilskrevet blåresept.

Jeg reiste meg opp og forlot legekontoret, så meg ikke tilbake, og visste at dette var heldigvis siste gangen jeg kom til å se henne.

Hvilken makt har man ikke i hvit frakk, inne på sitt eget kontor.

.

Om noen vet om en empatisk fastlege i Oslo-området, please send en mail til marthashave@gmail.com. Kan gjerne kjenne til ME, men det er ikke nødvendig.

PS! Jeg trenger tips om en ME-vennlig nevrolog også. Og det er veldig viktig!!

.

Etter en dag som denne:

Bytt  gjerne ut LOVE med LIFE i låten nedenfor:

<< Why does LIFE always feel like a battlefield, a battlefield, a battlefield >>

MEN – og for gudsskyld, glem IKKE å tilføye:

<< I guess you better go and get your armor (armor) armor  >> !!

.

.

23 kommentar to “«Both hands tied behind my back»; Hvilken makt har man ikke i hvit frakk, inne på sitt eget kontor”

  1. bell4trix 22/10/2010 kl. 02:12 #

    Har ingen tips inne i oslo desverre. Men er nok andre som har det. Kan jeg spørre hva legen du var hos nå het? Var ikke tilfeldigvis på Rødekors huset? Du kan godt sende på mail om du ikke vil henge henne ut offentlig.

    Trist å høre om din kjipe opplevelse. Og det er så vanskelig dette med fastlege. Det er en jungel. Et tips kan være å ikke bytte på lista før du har hatt prøvetime. Det skal være mulig å få hos leger, men noen legesekretærer er litt vanskelige. Masse lykke ti med legejakt….Og en stooooor klem til deg fra meg!

    • Martha 22/10/2010 kl. 12:14 #

      Hei bell4trix!
      Det trenger ikke være noen i Oslo, bare ikke for langt unna, men de mest sentrale delene av Akershus bør gå bra. (I tilfelle andre har tips!)

      Jeg vet ikke helt om jeg orker oppgi navn, det burde ikke være noe galt etter en slik behandling, tvert imot burde jeg sendt en klage på henne. Men det har jeg ikke krefter til, dessverre, og dessuten holder de jo så sammen disse legene, og beskytter hverandre, at klager sjelden fører frem.
      Noe om samme tema ble faktisk nevnt på nyhetene forleden. Da var det snakk om enda alvorligere saker, der leger kunne risikere å bli fratatt autorisasjonen. Politiet hadde reagert på den usunne kulturen blant leger/kameraderi, som er unik og som man ikke finner hos andre yrkesgrupper, og ville nå rydde opp. Det er jo leger som sitter i de organer som tar imot klager, og det funker dårlig med en slik internkultur.

      Jeg har fått med meg at det var en på Rødekors som «ikke er helt grei». Hvor var det jeg leste det, var det inne på bloggen din?

      Det er forferdelig vanskelig dette med å finne en fastlege. Nettopp, som du sier, fordi det er en jungel der ute, og man aner ingen ting om vedkommende på forhånd. Men kanskje det går an å gjøre slik som du sier, å be om en prøvetime? Det skader ikke å spørre i alle fall. Det skal jeg gjøre. Takk for godt tips! Og takk for god trøst og trøsteklem. Den gjorde veldig, veldig godt!

      Jeg vet jo dessuten at lignende opplevelser langt ifra er sjeldne for oss, og det var igrunnen hele motivasjonen min for å fortelle om min opplevelse

  2. Lothiane 22/10/2010 kl. 09:12 #

    Fy søren..! Det der er så vondt å oppleve! Har du ikke fått en diagnose? Eller blåser legen din i det uansett, kanskje…

    Min fastlege er på mange måter veldig ok, men han også skjønner ikke greia med B12, for mine verdier er også helt fine. Og jeg trenger i hvert fall ikke sprøyter, det er bedre med tabletter. Så jeg har gitt opp det prosjektet.

    Er ute etter ny fastlege selv, men må avvente litt til div nav-ting er på plass. Ønsker fastlege i Oslo, for legen min holder til utenfor byen og det er så pes å komme seg fram og tilbake når man ikke har bil.

    Lykke til altså, det her høres ikke bra ut! Blir lei meg på dine vegne av å høre hvor dårlig du ble møtt. ♥

    • Martha 22/10/2010 kl. 12:28 #

      Hei Lothiane!
      Joda, jeg fikk diagnosen for snart 4 år siden. Da hadde jeg den flinke fastlegen min som hjalp meg hele veien.
      Så dumt at ikke du heller får B12-sprøyter. Tenkt om vi er blant dem som denne behandlingen hjelper for? Det er helt merkelig at det ikke finnes interesse for å sette seg inn i informasjon som man kommer med, skrevet av vel anerkjente leger! Jeg forstår det rett og slett ikke!
      Tusen takk skal du ha for trøstende ord, det hjelper veldig godt!;-)
      Og lykke til du også, med å finne ny fastlege!!

      • ~SerendipityCat 04/11/2010 kl. 21:12 #

        Det er så kjipt å høre at dere ikke kan få B12-sprøyter!! Legen min (på Aleris/Røde Kors-huset forøvrig ;-)) var helt med på dette fra dag én da jeg hadde funnet informasjon og spurte om det.

        Jeg blir jo helt kvalm når jeg leser opplevelsen din Martha, stakkars deg! Men samtidig må jeg juble litt når jeg hører at du hadde styrke nok til å bare gå derfra!!

  3. Lilja 22/10/2010 kl. 15:31 #

    Stoor og varm klem til deg, Martha 🙂
    Makan….!!! Her kommer en ryddig, høfelig, og oppegående pasient, som på legers «ønskevis» legger fram sitt budskap på en ryddig og informativ måte, for så å oppleve å bli «tråkket på» og praktisk talt avvist…. På toppen skal det betales for «behandlingen».
    Det er rett og slett uverdig, provoserende, usmakelig, uprofesjonelt, udannet….og bare trist…. Ja, jeg har hatt mine møter med mer eller mindre gode leger jeg også,
    så jeg har kjent på kroppen og i hjertet hva slike nedturer gjør med deg.
    I tillegg er det et kjempeparadoks at det faktisk er doktoren, som i mange tilfeller bidrar til at vi faktisk blir sykere….
    Modig og selvfølgelig helt riktig av deg «å kalle en spade, for en spade» dvs stå opp for/ og stå i -ME-diagnosen din vis-a-vis legen din. Det er tydelig at mange leger ikke liker at pasienter tenker selv, at pasienter kan komme til å mene noe om sin egen helse/helsesituasjon. (Hallo….vi lever i år 2010 !..) Noen legen mener visst at de har monopol på å mene noe om din helse og vil konsekvent avvise (les ; overhøre) alle innspill. De vil kanskje til og med føle seg dypt indignert. Her kommer det et ungt menneske, et tilsynelatende ganske frisk og rask menneske og «påberoper seg» en u-vitenskapelig og populistisk merkelapp (les :ME) som enkel og u-vitenskapelig løsen og svar på «alle problemer». I tillegg har denne (les : sektmedlemmet) «frekkhetens nådegave» som medbringer et «utall» mer-eller-mindre-uvitenskapelige artikler om en kontemporær motesykdom (les .ME)….Ja, huff, skulle nesten tro man hadde tråkka alvorlig (!) på legens faglighet…men det er er vel mere riktig å anta at det handler om dennes «ømme tær» knyttet til manglene kunnskap/oppdatering innenfor feltet.
    Nå finnes det jo som vi vet etterhvert mange vitenskapelige (les : skolemedisinske) artikler samt forskning m.m på området – så det skulle vel bare være å begynne å lese…)
    ps :Hadde vel ikke skadet å repetere kapitelet om «etikk og moral» samt slenge med forordet om «normal folkeskikk» heller…. 😉
    Nei, stå på du, Martha….(og ikke la en udannet, inkompetent og fordomsfull doktor få ødelegge dagen din)- Det er du alt for verdifull til 🙂 🙂
    Stor klem og lykke til i jakten på ny (og forhåpentligvis faglig sterk og tygg) fastlege

    • Martha 24/10/2010 kl. 01:55 #

      Hei Lilja!
      Du skriver virkelig så bra! Kjenner igjen alle følelsene du beskriver ettersom jeg leser nedover. Gjenopplever hele konsultasjonen, akkurat slik den var. Huff! Det var kjempeslitsomt.
      Måtte jo bare holde maska enda jeg egentlig hadde lyst til noe helt annet. Men det nytter jo ikke å vise at man blir oppgitt og frustrert, og både lei seg ogs sint.

      Det er virkelig utrivelig å møte noen som så til de grader mangler folkeskikk.
      En venninne pleier å si: «Folkeskikk er gratis, det er bare å forsyne seg!» Hm.. skulle forsynt seg litt bedre denne legen her.

      Det er heldigvis ikke alle som er som denne, da. Men det blir virkelig en stor utfordring å finne en god lege. Jeg får vel ringe og høre om det er mulig å få en prøvetime et sted? Ellers blir det bare å lukke øynene og sette finger’n på skjermen, og se hvem den treffer. På fastlegesiden, altså.

      Og ja, jeg synes jo jeg må si at jeg har ME. Kunne bare sagt at jeg hadde immunsvikt selvfølgelig, men man får jo ikke så mye smerter av det lissom. Og ikke trenger man B12-sprøyter heller.
      Men så var det ikke så mye hjelp jeg fikk likevel.

      Men helt ærlig altså, man kan jo utvikle legeskrekk av slike opplevelser. Jeg kommer til å være ganske nervøs når jeg skal på mitt neste legebesøk til en fremmed lege.

      Tusen takk for mange nydelige og trøstende ord! Det var og er til god hjelp for meg. Jeg må si det igjen, utrolig bra skrevet denne kommentaren. Jeg har lest den flere ganger, og kommer til å lese den igjen.

      Håper du har en god helg! Stor klem tilbake til deg.

      • Lilja 24/10/2010 kl. 15:53 #

        ….Takk i like måte , Martha 🙂 Sammen bærer vi hverandre, som Maria (Marias metode) en gang så vakkert uttrykte det….ps : beklager div «rusk» i teksten, skrivefeil, manglende bokstaver etc…Av og til er jeg så sliten/ullen i hodet ved skrivingens slutt at jeg ikke orker å lese i gjennom og da blir resultatet en smule haltende her og der (men jeg vet jo at du forstår og at du sannsynligvis etterhvert blir god til å gjette mening ut fra kontekst ;)…)
        Måtte bare si det, altså ! ….Det var en faglig sterk og tRygg lege jeg syntes du fortjente 🙂
        Ellers til Sak ; Spennende å se om «hastesaken» knyttet til blodbank og virusspredning kan bli en katalysator for me-saken mht til aksept, diagnose, forskning, legitimitet osv.
        Det er sånn, føler jeg, at selv om et retrovirus er en veldig alvorlig sak i seg selv, så tror jeg det er mange me-syke som er desperate etter å få et vitenskapelig bevis for den biomedisinske apektet ved tilstanden. Å gå rundt, tilsynelatende «frisk og rask», «også ser du jo så bra ut også » med en til tider usynlig sykdom- er en stor belastning som ofte fører til tilbaketrekning, ensomhet og stigma. I tillegg blir det biomedisinske argumentet (hvis man på sikt får bekreftet sammenhengen mellom ME og det nye retroviruset) viktig mht til å flytte fokuset fra det psykiske til det somatiske.
        Visst kan det være tøft for psyken å leve med en usynlig sykdom som mange benekter eksistensen av og ingen ser men psykisk tøft kan det vel være å leve med mange andre ulike lidelser også…?
        Man må være sterk ( les: frisk) for å være syk…Og jammen har jeg truffet mange sterke, flotte, refekterte, kloke, intelligente, omsorgsfulle, humoristiske og nydelige mennesker her i me-blogg-universet…. : )
        Take care og keep up the good work 🙂 klem

      • ~SerendipityCat 04/11/2010 kl. 21:16 #

        Jeg er også blitt veldig nervøs – ja, kanskje litt FOR overnervøs, for å møte nye leger. 😦 Det er visst ikke uvanlig at folk med sammensatte/komplekse/nye diagnoser blir møtt med så stor uforstand, feilbehandling og til og med overgrep i helsevesenet at de utvikler ren «helsevesenangst» og legefobi.

        Selv har jeg vel uttalt at jeg ikke skal inn på et sykehus igjen med mindre de bærer meg inn i bevisstløs tilstand! Men hva tror du skjedde på slutten av sommeren, hehe, jo da måtte jeg bæres inn på sykehuset! Heldigvis ble jeg veldig godt tatt hånd om da, så noe av legeangsten letta faktisk litt… Men jeg føler meg fortsatt «skjør».

        Og så er jeg så enig i det Lilja sier om verdien av dere ME-kollegaer i bloggverdenen – hadde IKKE klart meg uten!

        *Klem*

  4. Hege Renaet 23/10/2010 kl. 01:13 #

    Jeg kjenner så godt til disse legene. Derfor har jeg beholdt legen min i Enebakk, selv om jeg har flyttet derifra for lenge siden og bruker over en time til legen hver gang.
    Er kjempe redd for den dagen jeg må bytte lege.

    • Martha 24/10/2010 kl. 02:01 #

      Det tror jeg er noe av det smarteste du har gjort. Man kan godt reise et stykke for å komme til en god lege. Da er det definitivt verdt hele reiseveien.

  5. Jorunn Andreassen 23/10/2010 kl. 11:40 #

    HUff det der er bare trist. Jeg får b12 hos min lege enda jeg er innenfor normalen, men så lenge jeg ikke sprenger tabellen får jeg, så venter vi litt før neste sprøyte. Jeg får nobligan av min lege, og etter at jeg fikk det har energinivået mitt økt, for kroppen trenger ikke bruke så mye energi på smerter lenger..

    Vet ikke om noen leger i oslo desverre. Lykke til.

    God klem

    • Martha 24/10/2010 kl. 02:16 #

      Tusen takk. Du er virkelig heldig som får så god hjelp. B12 skulle jeg så gjerne ha prøvd. Håper det virker bra for deg? Nobligan har jeg heller ikke prøvd, kanskje spørre min neste lege om det? For det er så sant, smerter tar mye energi, selv om man prøver å ikke fokusere på dem.
      God klem til deg også.

  6. Solgløtt 23/10/2010 kl. 21:42 #

    Får litt følelsen av at legen din kan være søsteren til min
    hehe
    Kunne vært greit med en liste over skikkelige leger

    • Martha 24/10/2010 kl. 02:20 #

      Huff da, du har vært like «heldig» som meg altså.

      Hadde jeg hatt en liste over skikkelige leger, skulle jeg danset av glede!;)

      • Solgløtt 24/10/2010 kl. 12:10 #

        Trodde jeg hadde det greit. Eller, bedre enn hvordan jeg har hørt andre ha det. Måten min lege avvæpner meg på, er å si «Jeg kan ikke noe om M.E.»
        Kom tilogmed med bilder av borrelia i blodet mitt, og fikk samme «linja» av han.

  7. Et liv å leve 24/10/2010 kl. 20:23 #

    Er det slik at retroviruset gir ME, da blir ikke immunforsvaret bedre av å ikke bli tatt på alvor. Hvis immunforsvaret er svekket på grunn av kronisk stress, blir det heller ikke bedre av at dialogen mellom lege og pasient er dårlig. Hvis noen har hatt ME i flere år og en indre kronisk stress, kan det i seg selv gi andre sykdomer. Det forskes mye på kronisk stress på KI i Stockholm. Vi vet ikke hvorfor vi får ME, men det gjør ikke folk friskere å bli møtt slik som du fortalte nå. Når relasjonen er kjørd og dialogen er brutt, blir det heller ikke en god behandling.
    Tro på deg selv og ikke gi opp.
    Det er nok bra du søker videre til en ny lege.
    Håper du snart finner noen lege som du kan få en god dialog med.
    Det blir utryggt og stressende å ikke føle seg trodd.
    Klem, 🙂

    • Martha 24/10/2010 kl. 23:42 #

      Hei Et liv å leve!
      Nei, stress virker virkelig ikke noe positivt inn på verken immunforsvar eller helsa ellers. Det høres veldig interessant ut det du skriver om indre kronisk stress, og hvordan det virker på oss. Så flott at det forskes på det! Det visste jeg ikke. Det kan sikkert hjelpe mange om de finner ut mer om hvordan det kan mestres bedre, eller om de finner medisiner som kan virke?
      Selv er jeg født med et dysfunksjonelt immunforsvar, og har vært mye syk gjennom hele oppveksten. Men heldigvis med bedre perioder innimellom. Nå tar jeg medisiner hver uke, og er nesten ikke syk i det hele tatt!

      Noen ganger ser det ut som det er umulig med en god kommunikasjon. Jeg forstår det rett og slett ikke. Men det kan vel være mange årsaker. Utilstrekkelighet? Fornektelse? Hm.. ikke godt å si? Men det hjelper med den folkeskikken, og litt sosiale antenner, vil jeg tro. Det vi bruker uansett hvem det er vi skal møte. Om det er privat eller i jobbsammenheng. Og i jobbsammenhang har man vel også en forpliktelse til å møte mennesker på en god måte? Jeg kan rett og slett ikke skjønne hva jeg skulle gjort annerledes. Jeg hadde forberedt meg godt, og siden hun ikke kunne noe om sykdommen min, så måtte jeg jo ta med noe informasjon til henne. Hvordan skulle vi ellers kommet noen vei?
      Tusen takk for gode ord! Det setter jeg veldig stor pris på!
      Håper neste møte med en lege blir litt bedre. Jeg får vel føle meg enda litt mer frem.
      Klem Martha

      • Et liv å leve 25/10/2010 kl. 15:26 #

        Den svenske legen Christina Doctare skrev for en 10 år siden boken, «Hjernestress – kan det ramme meg?» Den er kjempebra!
        Har anbefalt den boken til både pasienter, leger og psykologer til glede for alle. Det er bra når vi får et felles språk, synes jeg. Doctare var aktiv i leger uten grenser i Bosnia i 90- årene. Hun traff mange svært traumatiserte menn, kvinner og barn. Når hun kom hjem til Sverige traff hun mange svensker som hadde samme symptomer som de personer som hun møtte i krigens Bosnia. Hun gikk selv inn i veggen, og måtte trekke seg tilbake. Hun hvilte og reflekterte over livet. Hun satte også seg inn i den nye forskningen om hjernestress og kronisk stress. Det ble boken om hjernestress, og den boken ble meget kjent i Sverige når den kom ut. Doctare var med i mange radio og tv-program. Alle svensker fikk lære seg om alvorlig utmattelse. Det ble en stor debatt i Sverige. Her i Norge merktes det ingenting! Det er nemlig ikke den første gang som det norske helsevesendet ikke følger med på hva som skjer i utlandet, når det gjelder ny forskning!

        Før jeg ble sykemeldt, informerte jeg så mange jeg kunne om Christina Doctare.

        Allmennlegene var glade for å få en ny kunnskap innen deres eget område og pasientene hadde ikke vanskelig for å se at deres kroniske stress hadde gjort dem syk.

        Det Cristina Doctare skrev var blant annet at hjernen ikke kan skille mellom indre og ytre trussel, og at vi må dyrke fred og ro systemet i kroppen.
        Jeg tenker at hva som enn ar gjort meg syk så er det her viktige holdpunkter.
        Vi skal trene opp gledesmuskelen og vi skal arbeide med fred og ro systemet i kroppen. Derfor blir det mere vondt når jeg leser om hvordan mine medsøstre og medbrødre blir bemøtt i helsevesendet.

        Det var ikke noen god start for deg med ny lege. Det er nervøst å treffe en ny lege og å ikke vite om man blir trodd. Legen er så viktig når vi er syke.
        Jeg kjenner selv hvordan jeg kan slappe av når jeg ser at min lege forstår min situasjon.
        Det må være en mareritt å ikke føle seg trodd!

        Du har forresten en fin blogg! Her står mye interessant!

  8. Martha 25/10/2010 kl. 19:33 #

    Tusen takk, det var koselig sagt;) Og takk for boktips. Det høres ut som forfatteren har hatt bra med research for å skrive den. Hun er nok dyktig, på mange områder. Har notert tittel og forfatter, for det er et spennende tema, selv om jeg selv ikke er plaget med kronisk indre stress. Vi med ME-diagnose har nok en del forskjellige symptomer, ikke så rart siden det dessverre er blitt en sekkediagnose. Da blir det så mye vanskeligere med både behandling og forskning, når pasientgruppen er såpass heterogen.
    Håper du har en fin kveld, og at du kommer innom meg igjen!;)

  9. ~SerendipityCat 04/11/2010 kl. 21:18 #

    Angående nevrolog: Jeg fikk utredet og satt diagnosen av Nevrologspesialist Dr. Inge Monstad på Smertemedisinsk Institutt på Majorstua i Oslo. Vil du vite mer, kan du gjerne sende meg en e-post. (Det gjelder forøvrig andre som leser her også, men jeg har ikke lyst til å legge ut om egne erfaringer med navngitte leger i et åpent kommentarfelt.)

    • Martha 06/11/2010 kl. 11:48 #

      Inge Monstad, det var akkurat som om jeg har hørt navnet hans før.. er han spesialist på ME? Det kan godt hende at jeg trenger mer info, og da tar jeg kontakt med deg! Takk for at du nevnte ham, SerendipityCat!<3

Trackbacks/Pingbacks

  1. ME-talibanere og drittslenging, leger som svikter og utdaterte holdninger. Hurra! « Marthas Have - 19/11/2011

    […] . Jeg har beskrevet mitt møte med en av legene jeg møtte på denne tiden i dette blogginnlegget: “Both hands tied behind my back”; Hvilken makt har man ikke i hvit frakk, inne på sitt … . Man har ikke så mye krefter til å lete etter lege heller, men man prøver i alle fall. Det blir […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: