ME, kognitiv terapi og LP

2 Feb

Jeg har fått tips av en venninne om en artikkel i Dagens Medisin, og vil gjerne dele den med dere, sammen med noen egne kommentarer. Og tusen takk – tar gjerne imot flere tips om gode artikler!

Et avsnitt hentet fra artikkelen (min utheving):

Så skal vi kanskje overlate denne sykdommen til biokjemikerne og vente på at de fikser motoren? Jeg tror ikke det. Ikke fordi psykiateren neppe kan finne en psykiatrisk diagnose som passer, men rett og slett fordi mennesket er så sammensatt, så komplekst og så mangfoldig at både sjel og legeme er koblet inn i ethvert menneskelig avvik fra «normalen», hva nå dette begrepet egentlig innebærer.

Jeg synes dette er en god artikkel. Vi er hele mennesker, hode og kropp henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. Det er ikke bare hjernen som påvirker kroppen, men kroppen påvirker også hjernen. Det siste tenker man kanskje ikke så mye på?

Vi mennesker er stort sett vanedyr, og havner lett inn i faste spor. Vi gjør ofte de samme tingene hver dag, gjør de samme valgene, tenker de samme tankene. Dette gjelder helt banale ting som at vi setter oss på samme sted på bussen, sitter ved det samme lunsjbordet i kantina på jobben, velger samme rundtur for joggeturen, hører på samme type musikk – til at vi gjerne (og spesielt ettersom vi blir voksne) blir trege til å endre meninger og dermed følelser. Har vi tatt et standpunkt til noe, holder vi oss ofte til våre overbevisninger.

Mange av disse mønstrene er helt greie, de kommer av bevisste eller ubevisste valg vi tar, ofte fordi de gavner oss. Men så kan det skje ting i livet som gjør at vi blir tvunget inn på spor som virker destruktive. Ikke i øyeblikket, men på sikt. Men da kan vanen allerede være så innarbeidet, og kroppen har begynt å sende negative signaler til hjernen, som igjen sender negative signaler tilbake.

Man blir slått ut av sykdom, akutt eller litt etter litt over tid, og man må til slutt kapitulere og legge seg under dynen. Det varer og varer, det går måneder – og år – men sykdommen går ikke over, tvert imot blir man bare sykere. Mer smerter, flere symtomer, mer energiløshet. Hva er det som skjer?

Det er jo egentlig ikke noe rart at man føler seg totalt energiløs og får store smerter når man ligger i sengen eller på sofaen i flere år, har mistet alt som heter livskvalitet og strever med bare å få i seg mat og å kle på seg. I bevisstheten tenker man positive tanker og ligger og drømmer om hva man skal gjøre når man blir frisk, men dette hjelper slettes ikke for å bli frisk. Fordi man ikke har med seg underbevisstheten. Det er det som foregår der som må endres for at man skal bli frisk.

Forfatteren av artikkelen skriver at det også må være plass til psykiatrien, ikke for å forklare sykdommen, men for å hjelpe pasienten til å takle en hverdag som er ille nok med en slik alvorlig sykdom. Jeg er til en viss grad enig. Jeg regner med at det er kognitiv terapi han sikter til, og det vil nok sikkert bevisstgjøre pasienten situasjonen, og hjelpe ham med å forstå sykdommen bedre.

Men hvor mye bedre vil pasienten bli av kognitiv adferdsterapi? På hvilken måte skal han takle situasjonen bedre? Det jeg kunne ønsket meg da jeg lå på sofaen, var heller noen som kunne kommet og handlet for meg, støvsugd, vasket tøy og lagd mat. De bevisste tankene mine følte jeg var positive. Sånn stort sett i alle fall, jeg kjente også ofte på sinne og frustrasjon, men hva kan kognitiv adferdsterapi gjøre med det? Bli mer bevisst disse tankene? Jeg følte ikke at jeg led så veldig pga tankene mine. Men så klart var det noen ting å ta tak i der, ting å endre på, jeg var bare ikke helt klar over det.

Jeg trengte et potent verktøy som både kunne gjøre meg bevisst på hva som lett skjer i underbevisstheten hos mennesker med langvarig sykdom, og ikke minst hvordan jeg kunne stoppe det jeg ønsket og trengte å stoppe, og erstatte disse tingene med positive prosesser som vil gjøre meg frisk. Jeg vil ikke bare lære å leve med sykdommen, jeg vil ut av den! Og der er den store forskjellen mellom kognitiv adferdsterapi og Lightning Process.

Jeg skal ikke påberope meg å kunne så mye om kognitiv adferdsterapi, for jeg vet svært lite, men undersøkelser har vel ikke vist at ME-syke har så stor hjelp av det? Det er gjort noen undersøkelser, men jeg husker ikke tallene.

LP vet jeg derimot mye om nå, og jeg er svært overrasket over kraften i dette verktøyet. Eller, rettere sagt, kraften i hjernen vår, når vi lærer å bruke den. Det er som sagt nå, minst hundre ganger, hard jobbing, men man kjenner likevel fort at det virker, og belønningen er enorm!

Jeg skal likevel ikke anbefale det for alle, selv om jeg kunne ha lyst. Det er så mye som faller inn under ME-diagnosen, det må jo være flere ulike sykdommer faktisk? I tillegg er det veldig delte meninger om metoden. Det får være opp til enhver hva de velger å prøve ut for å bli friske.

Selv har jeg dessuten en lang vei å gå før jeg blir helt frisk. Jeg bruker prosessen nå selv om jeg har fått bronkitt, og det hjelper meg gjennom dagen, men jeg trenger likevel hvile, og tør ikke presse meg for mye. Hoster så mye om natten, så ligger etter med søvn. Men om noen dager, når jeg blir frisk av bronkitten, så er jeg tilbake der jeg vil være – på vei mot å bli helt frisk igjen!

.

ME-sykdommen, familien og legene

Artikkelen er hentet fra Dagens Medisin: HER

Med rette har det vært spekulert, synset og følt omkring denne tilsynelatende gåtefulle sykdommen. Nå ser det heldigvis ut til at man får mer kjøtt på bena og etiologien ser ut til å komme seg over spekulasjonsstadiet.

Av Dag Coucheron, psykiater

Dette er bra, og samtidig litt trist. Bra, fordi disse pasientene fortjener å bli tatt på alvor og litt trist fordi man må ha laboratorieprøver, røntgenbilder eller andre naturvitenskapelige holdepunkter for at en sykdom er en sykdom.

Legene har vært skeptiske til denne formodede «funksjonelle» lidelsen. Er det virkelig en sykdom? Simulerer pasienten? Er det slik at pasienten lurer oss?

Ingen liker å bli lurt. Derfor er det viktig å undersøke saken så grundig vi kan, før merkelappen simulant, hypokonder eller hysteriker blir limt fast i pannen på vårt medmenneske.

SENDT TIL PSYKIATEREN: To søstre er mine pasienter. Den ene er tolv, den andre er syv år. Begge er så syke at de bare sporadisk kan møte på kontoret. I tillegg er en av foreldrene ME-syk. Diagnosen er ikke stilt av meg eller av fastlegen, men av en av landets ledende eksperter på området, en ordentlig, skikkelig indremedisiner med lang fartstid og stor troverdighet i det medisinske systemet.
Hvorfor er disse personene sendt til psykiater? Fordi man ønsket en psykiatrisk utredning. Det kunne jo være at det var psykiatri, alt sammen.

(min utheving:)
Konklusjonen på undersøkelsene har vært klar lenge. Ingen av de tre er psykisk syke. Tvert imot. Alle tre er svært velfungerende, intellektuelt og emosjonelt. Altså helt friske psykisk- bortsett fra at de ikke orker hverdagen. – Den er preget av residiverende og langvarige influensalignende infeksjonssymptomer, søvnproblemer og påfallende stor funksjonssvikt. Barna er slitne, kvalme, kraftløse, tåler verken lyd eller lys, vippes av pinnen av høyrøstet tale, legger på seg, klarer av og til ikke å gå ned trappen eller gjennomføre en eneste klokketime på skolen. Slik har faktisk ganske mange det. Symptombildet stemmer påfallende godt med andre jeg har møtt med samme diagnose.

Hva er det som feiler dem? Rent umiddelbart er det nærliggende å tenke på en overbelastet organisme. Maskinen er blitt utsatt for så store belastninger at den går i stå. Men så kommer pasienten seg litt, håpet tennes og – så blir man slått ned igjen.

Verre blir det når familien til slike pasienter selv begynner å tvile. «Kanskje vil de bare ha oppmerksomhet», sier stjålne øyekast og høflige, men tvilende kommentarer: «Jeg forstår at du ikke har det lett». Og så blir det kanskje lenge til neste gang venninnen ringer opp igjen.

På skolen begynner læreren å undres. Det skulle ikke være noe så enkelt som at eleven er for morsbunden? Kanskje hun/han rett og slett er lat? Noe galt er det nok med familien. Best er det å kople barnevernet inn. For sikkerhets skyld. Noen nidkjære ansatte i den etaten kan lett finne et eller annet som ikke er som det skal. Barna er overbeskyttet – de er ikke sosialiserte i barnehagen, for lite trent i livets harde skole, foreldrene er for lite villige til å slippe barna fra seg osv.

I noen tilfeller kan det faktisk gå så galt at barnevernet diskuterer omsorgsovertakelse. Det vil si at man med loven i hånd fjerner barnet fra foreldrene. Fordi barnet har myalgisk encefalopati (ME) – eller hva man etter hvert velger å kalle denne sykdommen.

BEHOV FOR PSYKIATRIEN.  (min utheving:) Så skal vi kanskje overlate denne sykdommen til biokjemikerne og vente på at de fikser motoren? Jeg tror ikke det. Ikke fordi psykiateren neppe kan finne en psykiatrisk diagnose som passer, men rett og slett fordi mennesket er så sammensatt, så komplekst og så mangfoldig at både sjel og legeme er koblet inn i ethvert menneskelig avvik fra «normalen», hva nå dette begrepet egentlig innebærer.

Mye tyder på at det å være «unormal», blir stadig vanskeligere for den som bare er annerledes. Grensene for «normalitet» blir snevrere. Vi vil bli av med de plagsomme syke eller «originalene». Avvik ser ut til å bli sjaltet ut, ofte så raskt som mulig. Uføretrygd fordi man er annerledes? Ja, faktisk. Ikke så sjelden.

Derfor tror jeg det finnes behov for psykiatrien også. Ikke til å forklare sykdommen, men for å hjelpe pasienten til å takle en hverdag som er ille nok med en slik alvorlig sykdom, men også fordi omgivelsene, legene og annet helsepersonell inkludert, ikke er villige til å betrakte sykdommen som sykdom – faktisk forferdelig i seg selv og gjort enda mer belastende fordi disse pasientene ofte ikke blir trodd.

Debatt, Dagens Medisin 2/2011

26 kommentar to “ME, kognitiv terapi og LP”

  1. Anna-Lena 02/02/2011 kl. 17:21 #

    Jeg tror vi må tenke i det brede perspektivet her, noe du antyder. Det kreves forskning, som du også skrevet i en tidligere blogg. I fremtiden når vi vet mer om hva som gjort oss syke, kommer vi å vite vilken behandling som passer. Der ene eller det andre eller en kombinasjon.
    At vi trenger å spille på lag med ubevisstheten er jeg helt enig i. Det finns mye å gjøre i det her området.
    Sol hjelper også. 🙂 Har vært på bytur idag i solkskinnet. Gikk på kafe. 🙂
    Det finns mye friskmedisiner som vi kan bruke. Det er vikig å velge positive ord, som du sier. Det handler om å programmere systemet hjernen rett. Men vi får ikke glemme hva vi spiser for eksempel. Det programmerer også kroppen.
    Vi skal ha det gøy, spise godt, sove godt, kose oss, og omgåes med nære og kjære.

    Ta vare på deg! 🙂

    • Martha 04/02/2011 kl. 07:36 #

      Hei Anna-Lena!
      Beklager at jeg svarer sent, bronkitten har slått meg mer eller mindre ut, så jeg har mistet sporet litt. Men jeg håper jeg i dag klarer å ta meg mer sammen og får gjort det jeg ønsker.
      Veldig klokt alt det du skriver her, det må være en helhet i det vi gjør, og det er riktig mye vi kan gjøre for å påvirke oss selv riktig vei. Som du skriver, sol er viktig, det gir både d-vitaminer (ikke så mye riktig enda, kanskje) men ikke minst glede og energi i livet! Og det gjør så godt med en tur ut! Og maten vår betyr også utrolig mye, vi må ha riktig med næringsstoffer for å greie å fungere ordentlig. Det er i høyeste gra en helhet i dette, og alt må tas hensyn til
      Den siste setningen din oppsummerer det hele så bra 😀
      Takk – og du må også ta vare på deg selv!
      Klem

  2. tuva 04/02/2011 kl. 00:45 #

    Hei.
    Fint at du liker det du lærte på LP kurs. Har selv vært på et slik kurs, uten å ha noen effekt av det.
    Jeg tror personlig at det ikke er noen vesentlig forskjell på kognitiv adferdsterapi.
    Selvfølgelig er det slik at hodet og kroppen som vi bor i bør være ett, men det blir altfor mye fokus på tankene. Da er vi ikke lenger et helt menneske.
    Noe er helt galt her.
    LP er kunn en pengemaskin.
    Tuva

    • Martha 04/02/2011 kl. 08:32 #

      Hei Tuva, og velkommen hit! 😀
      Så synd at du ikke hadde noe utbytte av LP.
      Jeg er selv veldig glad for at jeg valgte å ta kurset, og aller mest fordi jeg lærte meg prosessen. Den er jo så enkel og tilsynelatende banal, men den fungerer for meg.
      Det kan godt hende at LP har noen elementer fra kognitiv adferdsterapi, jeg vet som sagt ikke, for jeg vet igrunnen ikke hva kognitiv adferdsterapi er, men jeg tenker på det som bare å lære å tenke positivt. Og det kunne jeg fra før, uten at det hjalp meg noe.

      Det som sies om LP er jo at det har elementer fra osteopati, NLP og selvhypnose. Og jeg tenker at det dermed er mye mer kraftfullt enn kognitiv adferdsterapi. Det er jo veldig mange med ME som blir friske eller mye bedre med LP, mens det knapt er noen som får noe bedring av kognitiv adferdsterapi, så noe forskjell må det vel være? Og den store forskjellen er i alle fall prosessen, selve verktøyet til endring. Som sagt, tilsynelatende banal og enkel, men kraftfull.

      Jo, også må jeg bare si at det er vel egentlig ikke tankene vi jobber med, det vil ikke ha noen effekt. Det er følelsene og underbevisstheten som må ha fokus for at vi skal skape endringer. Men det vet du sikkert.

      Igrunnen er det veldig rart, tiden har gått så fort, og bare for 1,5 måned siden var jeg sterkt motstander av LP. Hvem hadde trodd at jeg skulle snu på denne måten, nærmest hoppe på et kurs, og bli en som tror på at dette fungerer. Min nye rolle som forsvarer av LP er fortsatt veldig uvant, men jeg er nødt til det, for jeg kjenner at det gjør endringer i kroppen min.

      Men – som sagt – så sier jeg ikke at det er for alle. Og det synes jeg er trist, for jeg vet hvor forferdelig sykdom ME er, jeg har fortsatt – og må jobbe daglig med – alle symptomene. Det er skikkelig hard jobbing, men verdt det – for meg. Noen får det til å funke etter få dager, mens andre må jobbe i uker og måneder.

      Jeg er enig i at 15.000,- er mye penger, men egentlig er det faktisk det vi betaler for private legekonsultasjoner, ca kr. 1000,- pr time. Likevel, det blir jo mye tilsammen – enig i det. Det hadde holdt med f.eks. kr. 10000,- … vi er jo i grupper, så sammenligningen med legetimer blir ikke helt reell.
      Men jeg synes det var verdt det, fordi jeg nå har et verktøy som har fått meg opp fra sofaen, og som gir meg muligheten til å gjøre det jeg vil.

      Ønsker deg lykke til med å bli frisk og håper du finner din vei ut av denne forferdelige sykdommen!
      Klem

      • Lothiane 04/02/2011 kl. 10:25 #

        Kognitiv adferdsterapi handler ikke om «å tenke positivt». I hvert fall jobbet ikke min terapeut på den måten. Det gikk på å visualisere, men også å snu tankeprosesser, sånn kort fortalt. Tror ikke LP og KAT dermed er så ulike, selv om det sikkert er mer i LP enn kun dette.

      • Evita 05/02/2011 kl. 12:59 #

        Hei.

        Martha, jeg har lest bloggen din med stor interesse! Min erfaring med LP ligner veldig på din. Jeg var i utgangspunktet veldig skeptisk, og synes at det hørtes for godt ut til å være sant. Men når situasjonen min til slutt ble desperat, så bestemte jeg meg for at jeg måtte prøve det og jo mer jeg satte meg inn i det, jo mer overbevist ble jeg om at det skulle virke. Jeg forventet ikke å bli frisk, men håpet å bli mye bedre.

        Jeg har slitt med en gradvis økende utmattelse de siste 10 årene etter en kyssesyke, men klarte å være i full jobb fram til for ca. 1,5 år siden, da jeg fikk min andre mycoplasmainfeksjon på 1/2 år. Da jeg ble sykemeldt, bestemte jeg meg for å prøve kognitiv terapi. Hadde framgang i korte perioder, men på grunn av utallige infeksjoner ble jeg stadig satt tilbake og ble bare dårligere og dårligere. Etter vannkopper fikk jeg en kraftig forverring, og var til slutt sengeliggende 24 timer i døgnet, tålte ikke mat, havnet på sykehus i 2 mnd og fikk konstatert ME.

        Det var på sykehuset jeg bestemte meg for å ta LP, og tok kurset for to måneder siden. Og til nå har virkningen vært over all forventning! Etter første dag på kurset var også jeg litt skuffet – kan noe så enkelt virkelig fungere? Men jeg bestemte meg for at hvis det har virket for så mange andre, så må jeg i hvert fall gjøre mitt aller beste. Virkningen har for meg kommet i litt i rykk og napp. Allerede før kurset, etter å ha snakket med instruktøren min noen ganger på telefonen, kom jeg meg opp av sengen, kunne gå korte distanser og tålte mat igjen. Etter kurset klarte jeg å gjøre ganske mye noen dager, men hvilte mye andre dager og hadde et par hvilepauser hver dag. Etter jul fikk jeg et par infeksjoner og ble satt litt tilbake, men kom meg utrolig fort i forhold til det jeg har gjort de siste årene. Så gjorde jeg et nytt skippertak med LP, og har nå klart å komme til et nivå der jeg ikke lenger trenger å hvile om dagen, og klarer å holde meg i aktivitet hele uken. Og jeg klarer endelig å ta vare på og følge opp min lille datter på en god måte. Driver med lett opptrening, turer og lett styrketrening, og neste mål er å gå på treningssenter et par ganger i uka. (Det var forresten noe min kognitive terapeut sa jeg ikke kunne regne med å gjøre resten av livet).

        Jeg er så heldig at min LP-instruktør følger opp sine kursdeltakere i etterkant så lenge hun mener at dette er nødvendig, så jeg har vært på fire oppfølgingstimer i etterkant. Det har vært utrolig nyttig for meg, da hun hver gang har gitt meg konkrete råd for hva jeg skal gjøre for å komme videre. Og siden hun har vært gjennom det samme selv og blitt frisk, stoler jeg på henne når hun sier at dette tåler du.

        Så min erfaring er definitivt at kognitiv terapi og LP ikke er det samme. LP er mye lettere å gjennomføre og har en mye sterkere virkning. Der kognitiv terapi er en intellektuell prosess hvor man bl.a. analyserer gyldigheten av sine egne tanker, følelser og overbevisninger, er LP en enkel intuitiv prosess som fokuserer på at man skal ha nyttige overbevisninger. For meg virket faktisk kognitiv terapi mot sin hensikt fordi det gang på gang viste seg at mine «katastrofetanker» slo til, ja faktisk gikk det hele tiden mye dårligere enn det jeg hadde klart å se for meg i mine «katastrofetanker».

        Jeg forstår ikke helv hvorfor LP virker så sterkt, men jeg er nå sikker på at den gjør det. De første seks ukene etter kurset var jeg fremdeles litt usikker på om den virkelig virket eller om det bare var et adrenalin-kick eller resultat av at jeg har tatt meg sammen igjen. Jeg har tatt meg i sammen i veldig mange år, og klart å fungere relativ normalt ved å hele tiden pushe meg helt til grensen av hva jeg kan tåle og overbevise meg selv om at jeg ikke var syk. . Nå gjør jeg ikke lenger aktiviteter jeg føler meg for sliten til. Jeg bruker i stedet LP på forhånd til å prøve å bygge opp den energien jeg trenger, og hvis det ikke virker utsetter jeg det.

        Jeg vil ønske deg veldig lykke til framover, og kommer spent til å følge med på hvordan det går med deg! Og god bedring med bronkitten.

        Evita

        • Martha 05/02/2011 kl. 14:49 #

          Hei Evita, og velkommen hit! 😀
          Takk for at du skriver din historie, det setter jeg veldig stor pris på! Som du sier, erfaringene våre med LP likner på hverandre, og derfor gleder det meg enda mer at du kjenner så god fremgang!!

          Jeg har falt et par skritt tilbake nå, pga bronkitten, og det frustrerer meg, derfor var det veldig viktig for meg å lese om dine erfaringer. Det gjør ingen ting om jeg ikke har greid å holde på den gode formen jeg opparbeidet i dagene etter kurset, jeg skal bare begynne å gjøre prosessen flittigere nå når jeg begynner å føle meg bedre av bronkitten. Jeg vet jo det, men det gjør så godt å lese om andres positive erfaringer i samme situasjon!
          Og vet du – og det er så bra – jeg har jo slitt med bronkitter hele livet – og denne gangen ser den ut til å gå over i rekordfart! Jeg har ikke vært syk i en uke enda, og den er allerede på retur! Immunforsvaret mitt jobber allerede mer effektivt enn det har gjort noen gang! Jeg pleier å gå syk i mange uker når jeg får bronkitt. Jeg hoster en del, men allmenntilstanden er slett ikke så verst. Så nå skal jeg snart ut og tur igjen, og det skal bli godt!

          Veldig interessant det du forklarer om forskjellene mellom kognitiv adferdsterapi og LP, fokus og virkning. Det høres jo helt logisk ut. LP fokuserer på å gjøre frisk, at du skal kunne gjøre alt det du vil, bare du har fysikk til det. Og kroppen må man jo bygge opp igjen over tid, ikke kaste seg ut i for hard trening med en gang. Begynne å gå turer, og veldig lett styrketrening.

          Det med å ta seg sammen, kjenner jeg også så godt igjen. Har jo ikke gjort annet de siste årene, men det har ikke gitt meg noe høyere funksjonsnivå, tvert i mot, har jo bare blitt sykere. I fjor vår gikk jeg turer – hver dag over flere uker – så ble jeg så dårlig at jeg ble liggende hele sommeren med disse grusomme influensasmertene. Jeg tålte rett og slett ikke fysisk aktivitet, og ble satt langt tilbake.
          Men nå kan jeg LP, jeg kan fjerne symptomene før jeg gjør aktiviteter, og derfor vil kroppen tåle aktivitetene. Det er jo helt utrolig – men det virker jo – så da må man bare tro på det!

          Jeg tror jeg bare MÅ ut og gå en – liten – tur jeg nå. Bare sakte, så jeg ikke trigger hosten (håper jeg) – men jeg bare lengter sånn etter å bruke kroppen – og å bli friskere!
          En liten tur – så skal jeg svare på flere innlegg når jeg er tilbake.

          Tusen takk igjen Evita, du inspirerte meg mer enn du aner med det du skriver! 😀
          Stor klem fra Martha

    • Beate 04/02/2011 kl. 10:50 #

      Ikke enig i at LP kun er en pengemaskin nei….. Fikk livet tilbake for 15 000,- Det vil jeg kalle billigsalg 😉

  3. tuva 04/02/2011 kl. 11:58 #

    Jeg mener at kognitiv adferdsterapi og LP har så mange likheter, bare forskjellig kledning. Forskjellen er også at da man tar LP får man beskjed om å si at man er frisk, det får man ikke ved kognitiv adferdsterapi. Lp er noe lureri, det prver å få deg til å tro på en hel masse som ikke er vitenskapelig bevist. Leger har sett altfor mange pasienter som kommer tassende med halen mellom beina og såvidt tørr å innrmme at de ikke har blitt friske lell. Det tar ikke årsak vettu. Bare tull!
    Og de som sier at 15000 ikke er mye å betale for å bli friske, har ikke vært syke heller.
    Dette kommer jeg aldri til å tro på!!!
    dette er bare tull.
    Og jeg blir nesten litt lattermild da jeg ser hvor lettlurte dere er.
    Beklager at jeg sier det, men dette at det skal forandre på fysiske greier i kroppen er bare lureri.

    Hadde dette vært sant så hadde selvflgelig helsevesenet tatt dette i bruk i mye større grad. Jeg har snakket med en overlege som sa til meg at LP er bare symptom lindring og en hjelp i å gi håp til pasientene om å bli frisk. Ille , men sant!

    Ja, ja Martha, det er ikke rett av meg å si dette til deg, men jeg oppfatter deg som et oppegående menneske og jeg håper at du fortsetter å tro på deg selv som menneske ikke tviholder på LP-teknikken og tror at dette er himmelrike. 🙂
    Tuva.

    • Martha 04/02/2011 kl. 18:01 #

      Hei Tuva,
      Jeg vet jo at LP skaper mye debatt og vel nesten kan betegnes som en «rød klut» eller hva jeg skal kalle det, i ME-miljøet. Og det skjønner jeg veldig godt.
      Det er ikke vitenskapetlig bevist at det har noen virkning og mange opplever ikke at de får noen virkning av det. Noen blir også dårligere av det, men det tror jeg er fordi de presser seg for hardt? Det må det jo være, fordi det er ikke noe farlig ved å bruke hjernen på denne måten.
      Selv tror jeg definitivt at det forandrer på fysiske prosesser i kroppen. Jeg kjenner jeg setter igang energier (eller hva det er) når jeg gjør prosessen. Og de virker veldig positivt på meg. Det viktigste er uansett at jeg er kommet meg ut av sofaen fordi jeg har fått mer energi og har mindre smerter. Smertene sliter jeg riktignok mye med, for de kommer tilbake hele tiden, men så har jeg jo bronkitt på toppen akkurat nå, og jeg trenger nok mange uker før jeg finner ut om jeg får varige resultater. Men jeg kjenner at LP hjelper meg, og at jeg er på rett vei. Og det er igrunnen det viktigste akkurat nå, for jeg var så sjuk før jeg tok LP at jeg hadde problemer med å spise pga smerter, uvelhet og energiløshet. Jeg var fysisk helt i grøfta, og måtte bare foreta meg noe. Jeg er ikke frisk enda, men kjenner god fremgang!
      Men jeg husker jeg skrev før kurset at jeg var litt redd for om jeg skulle lykkes i å lære prosessen, og at det ville vel bli enten himmel eller helvete. Så ble det ingen av delene, det ble hardt arbeid 😉
      Martha

  4. Mille 04/02/2011 kl. 13:31 #

    Jeg signerer innlegget ditt Tuva. Jeg har også forsøkt LP, uten hell. I ren desperasjon meldte jeg meg på et kurs og var villig til å spise kameler for å bli frisk dersom det var det som skulle til. Det holdt åpnebart ikke. Så vidt jeg vet finnes det ikke en eneste uhildet gjennomgang av resultatene etter endt LP-kurs – det er kursholderne selv som lager statistikken basert på en evaluering fra deltakerne siste kursdag. Og etter de tre kursdagene er man jo trent til å si at man er frisk, og da krysser man selvfølgelig av for «frisk» på evalueringsskjemaet. Man vil jo så gjerne! Det er jo ingen tilfeldighet heller at undervisningen skjer i grupper. Man klappes og «hoies» frem i et forsøk på å skape eufori og en ny forståelse av sin sykdom. Dette er ren og skjær manipulasjon. Den lille usikkerheten jeg vil tro de aller fleste kjenner på får ikke komme til overflaten, fordi det ikke er lov til å undre seg seg eller komme med kritiske spørsmål. Man tilpasser seg konseptet der og da, for man ønsker jo ikke å være «den ene» som tilsynelatende ikke får det til.

    Som en del av kurset blir alle oppfordret til å skrive ned sin suksesshistorie og dele den med kursholderne, som igjen legger dem ut på nettsidene sine i reklameøyemed. Det underlige er at ingen av de seks som deltok på mitt kurs hadde noen suksesshistorie å komme med i ettertid. Jeg fulgte med på nettsidene til kursholder i uker og måneder etterpå for å følge med på nettopp dette. Og enda mer underlig er det at det var så langt mellom suksesshistoriene, tatt i betraktning den høye deltakelsen disse kursene faktisk hadde på den tiden. Dette sier meg at suksessraten for LP må ligge langt unna det arrangørene vil ha det til.

    Jeg har fulgt bloggen din en stund Martha. Og jeg undrer meg over den forvandlingen som har skjedd med ditt syn på LP og sykdommen din. Den er så formidabel at jeg automatisk må tenke på begreper som hjernevask. Jeg er den første til å være med på at det finnes ulike veier ut av sykdom og at LP kanskje er din vei. Men jeg tror altså bestemt at om man kan tenke seg frisk fra en sykdom, så har man i utgangspunktet også tenkt seg syk.

    • Martha 04/02/2011 kl. 18:43 #

      Hei Mille, og velkommen hit 😀
      De har sluttet å levere ut slike evalueringsskjemaer på siste kursdag, i alle fall fikk ikke vi det. Og ikke er vi blitt oppfordret til å sende inn suksesshistorier heller, til kursholderne. Så der har de gjort en endring. I alle fall Aktiv Prosess, der jeg gikk på kurs.
      Oppfølgingen er en frivillig samtale om ca en måned, en halvtimes samtale pr. telefon med coachen, om vi har spørsmål om noe. Ellers har hun ikke sagt at hun vil ha noen tilbakemelding om noe.

      Så hyggelig at du har fulgt bloggen en stund. Ja, og jeg undrer meg igrunnen selv over forvandlingen min. Men den skjedde i meg selv, FØR jeg tok kurset, så jeg er altså ikke hjernevasket 😉
      Det er mange årsaker til endringen, men det avgjørende var vel at jeg var desperat etter å gjøre noe for å bli bedre. Jeg ville prøve ALT, og hadde bestemt meg for å starte i behandling på LHK. Så fikk jeg en oppfordring om å ringe en som hadde blitt frisk av LP, som hadde samme sykehistorie som meg. Først var jeg negativt innstilt til det, men syntes jeg måtte ringe fordi familien hennes er venner av familien min. Og da begynte jeg å sette meg mer inn i hva LP egentlig er, og hva det kan hjelpe imot. Og så tenkte jeg at «Søren heller, kanskje det har noe for seg likevel, jeg prøver det før jeg starter på LHK.» Jeg leste også om en jente som hadde brukt 200.000,- på medisiner uten å bli bra, så tok hun LP og ble frisk!

      Men jeg forstår så godt dere som er skeptiske, for jeg har jo tenkt de samme tankene selv. Og jeg vet jo heller ikke om jeg blir frisk, jeg kjenner bare at jeg er blitt mye bedre. Og da er det verdt det! Jeg var så sjuk i jula og i starten av januar at jeg nesten ikke holdt ut, og nå er jeg på beina!
      Og jeg var ikke deprimert, annet enn at jeg var drittlei av å være syk. Så at jeg har tenkt meg syk, det kan ikke stemme. Jeg tror på at hjernen er kraftfull nok til å gjøre endringer i kroppen. Men, som sagt, jeg er ikke frisk enda, men veldig mye bedre! Bronkitten sitter også godt i enda, og gjør at jeg ikke kan gå turer, noe som er utrolig dumt, for det hadde jeg trengt nå.
      Det blir i alle fall en spennende tid fremover, jeg satser alt på at det skal bli en fin vår!
      Ønsker deg en god helg! 😀
      Martha

  5. Beate 04/02/2011 kl. 20:32 #

    Stå på Marte 🙂 Kos deg i helga. Takker være LP-kurset er jeg nå på hyttetur med 4 andre par, godt i glasset i kveld og i skibakken i morgen 😉

    • Martha 05/02/2011 kl. 16:32 #

      Så koselig å høre, Beate. Jeg gleder meg virkelig på dine vegne, og gleder meg til jeg kommer så langt som deg! Det tar litt lengre tid med meg, men jeg vet jeg kommer dit! 😀
      Stor klem

  6. tuva 04/02/2011 kl. 23:15 #

    Unnskyld, dette er det siste jeg skal skrive her om LP. Da jeg leser om at man er på hyttetur og drikker eller at man møter venner på kafe o.s.v. så må jeg bare riste på hodet. Hvorfor har dere ikke gjort det før da, måtte dere virkelig ha noen til å si at dereskulle gjøre det? Det er jo bare å gjøre det. Kanskje LP virker som et spark i baken?
    Alt dette kunne dere fint ha klart selv om dere har litt selvdisiplin.
    Dette går kunn på vilje og selvdisiplin. Det skjer ikke noe fysiologisk.
    Jeg forstår bare ikke at dere tror på denne forklaringen at nye tankebaner påvirker fysisk sykdom. bare tull!

    • Martha 05/02/2011 kl. 16:47 #

      Hei igjen Tuva,
      Jeg tror du vet at det ikke er så enkelt? Når man har ME så greier man lite med fysiske anstrengelser, kanskje en dag innimellom, og da blir man så glad at man gjerne strekker strikken altfor langt, og blir straffet for det i lang tid etterpå. Det går altså ikke an å ta seg sammen, bruke viljen eller selvdisiplin. Det har jeg prøvd utallige ganger, man blir syk av aktivitet, ofte med kraftig symptomøkning.
      Nå, når jeg bruker prosessen før jeg skal gjøre fysiske ting, så blir jeg ikke straffet i etterkant. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, det eneste som foreløpig begrenser meg er fysikken min, som er i veldig dårlig form. Men det er jo naturlig, og vil bedre seg etter hvert.

      Det er jo nødt til å skje noe fysiologisk når dette er mulig. Jeg vet ikke akkurat hva, jeg tror jeg må lese Phil Parkers bok om igjen, for der står det en del om det. Og så har jeg lest andre skrive om det på nettet, og jeg skulle jo tatt vare på det, eller husket hvor jeg leste. For det er utrolig interessant hva som skjer!

      Når man opplever at det funker, så må man nesten bare tro på det! 😉
      Martha

  7. Beate 04/02/2011 kl. 23:52 #

    Tuva: forstår ikke at du gidder lage slik kvalme, men deg om det. Jeg vet selv hva som har skjedd med meg 😉

    • tuva 05/02/2011 kl. 12:45 #

      Beate, ærlig talt. Jeg uttaler meg akurat som jeg vil i forhold til LP uten at det skal være nødvendig å kalle det for kvalme. Apropos kvalme så må jeg jo si at LP har skapt utrolig mye kvalme for ME-pasientene også da. Jeg blir kvalm hver gang jeg leser om at LP kan gjøre ME-pasienter friske. De som blir friske av LP har ikke ME!!!
      Og alle disse uttalelsene om alt hva dere plutselig gjør etter 3 dager på LP kurs er faktisk ganske morsomt å lese om. Bare ved å tenke anderledes så kan man altså leve eller prøve å leve det livet man ønsker. Herregud, det er da mange ME-pasienter som ikke har vært på LP kurs som både er på kino, restaurant, skitur, reiser, handleturer o.s.v. Jeg kan ikke fatte å begripe at det er kvalmt å si det. Det er jo bare en realitet.
      LP er en pengemaskin.
      Hva er kvalmt med å si det??

      • Martha 05/02/2011 kl. 17:08 #

        Jeg vet snart ikke hva ME er jeg 😉 Vi er i alle fall mange med ulike symtomer og funksjonsnivå. Noen har mye smerter og er veldig utmattet mens andre igjen (nesten) ikke har smerter og ikke er utmattet – osv. osv.

        Jeg vet mange sier at når man blir frisk vha LP så må det være «noe psykisk» man feiler, det har jeg selv dessverre uttalt også. For hvilken annen forklaring kan det være?? Etter at jeg satte meg ordentlig inn i hva LP er og tok kurset, og opplever at det funker, så vet jeg at dette ikke stemmer. Og dessuten vet jeg at jeg selv ikke feilte noe psykisk (det ble også utelukket under utredningen for ME).

        Men vi har alle lov til å mene hva vi vil. Det viktigste er at vi alle finner vår vei til å bli friske. Noen vha LP, andre vha biomedisinsk behandling – eller noe annet.
        Jeg tror at LP har lært meg verktøyet jeg kan bruke for å bli frisk. Og jeg vil gjerne dele historien min her på bloggen min. Jeg dytter det ikke på andre, men vil fortelle om opp- og nedturer. Jeg håper jeg vil bli helt frisk – og uansett har jeg (som sagt) i alle fall kommet meg på beina etter en utrolig tøff periode.
        Martha

  8. Lilljekonvall 05/02/2011 kl. 01:28 #

    «Jeg kjenner jeg setter igang energier (eller hva det er) når jeg gjør prosessen. Og de virker veldig positivt på meg. Det viktigste er uansett at jeg er kommet meg ut av sofaen fordi jeg har fått mer energi og har mindre smerter. »

    – det er det viktigste: den subjektive opplevelsen av bedring . Jeg har valgt å ikke gå LP veien, fordi jeg har tro på den veien jeg har valgt og står støtt i det. Men jeg respekterer likevel andres valg, ditt valg .
    – At håpet nok engang er levende og arbeidet med de redskapene du har valgt for å bli friskere.Uansett valg av vei mot et friskere liv ,har vi mange redskaper å bruke: GET,Kognitiv terapi,psykomotorisk fysioterapi,ortomolekulær medisin, AAA osv,osv.Det viktigste er at det fungerer for den det gjelder og at man ikke står alene,men har gode hjelpere rundt seg;nevroog,fastlege,indremedisiner,psykolog,fysioterapeut,ergoterapeut,familie,eller hvem-det-måtte-være. bare ikke alene…. Stå på ,Martha : )

    jeg håper bronkitten slipper taket og at du går mildere dager i vente, alt godt !

    beste hilsen fra Lilljekonvall

    • Beate 05/02/2011 kl. 08:09 #

      Helt enig! Hver vår vei men samme mål 🙂 Jeg for min del ønsker ikke å «tvinge» andre i samme spor som jeg har gått, ønsker bare å støtte Martha med min erfaring.

      • Martha 05/02/2011 kl. 17:22 #

        Tusen takk for det Beate<3

    • Martha 05/02/2011 kl. 17:21 #

      Tusen takk for oppmuntring og støtte Lijekonvall, jeg vet du er skeptisk til LP, og derfor betyr støtten faktisk litt ekstra 😉
      Det er mange veier mot å bli frisk eller friskere, og det viktigste er at vi finner noe som hjelper for oss. Selv er jeg veldig glad for at du har funnet noe som hjelper bra for deg.

      Jeg synes det både er fint – og viktig – at vi kan dele med hverandre hva vi gjør og hvordan vi finner veien vår ut av denne forferdelige sykdommen. Utveksler erfaringer – uten å dytte ting på hverandre. Og så er det viktig at vi respekterer hverandres valg.
      Takk for veldig hyggelig hilsen! Jeg heier på deg tilbake! 😉
      Stor klem

  9. Lilja 05/02/2011 kl. 12:34 #

    Vi er frie, opplyste og voksne mennesker alle sammen. Vi tar ulike valg av veier fram mot felles mål 🙂
    Jeg synes det er viktig å støtte og respektere de ulike valgene. Jeg er helt overbevist om at du, Martha er både opplest, for ikke å si gjennomlest på tema LP i forkant og kjenner potensielle fallgruver osv samt status mht til effekt.
    Status for både LP og biomedisinsk behandling er at noen har hatt effekt og andre ikke. Jeg har selv ikke deltatt på LP kurs men har en fastlege som senest i forrige uke fortalte at flere av hans ME-pasienter har hatt positivt utbytte av LP dvs har opplevd bedring i sitt funksjonsnivå. Vi som har ME er ulike mennesker med ulikt ståsted,
    interesser, verdier osv men en ting har vi til felles og det er håpet om å bli frisk eller friskere…! Vi har vel alle kjent på det å stå relativt alene vis-a-vis helsevesen, kjent på manglende forstsåelse fra omverdenen, samt maglende legitimitet rundt vår sykdom generelt i samfunnet….Vi er mange mennesker som er ME-syke rundt om i vårt lille land og hver av oss forsøker å finne «sin» vei fram mot tilfriskning….Jeg synes det er viktig å støtte hverandre i de valg den enkelte tar 🙂 Ellers må jeg bare si at jeg synes du har vært ekstrem generøs, Martha som har delt så mye med oss andre rundt dette med din egen deltakelse på LP kurs. Det er veldig modig gjort av deg !…..Stå på Martha 🙂 Du får sørge for å holde fokus og retningssansen oppe mht hva som er viktig og riktig i livet ditt akkurat nå 🙂 Ønsker deg en fin, fin dag ! Stor og god tilfrisknings-klem fra Lilja 🙂

    • Martha 05/02/2011 kl. 17:59 #

      Hei Lilja,
      Tusen takk for den nydelige hilsenen. Du skriver som alltid så fint og reflektert, og positivt. Jeg fikk en liten tåre i øyekroken faktisk 😉
      Vi er jo alle egentlig overlatt til oss selv med denne sykdommen. Helsevesenet har ingen ting å tilby som hjelper. Vi må selv lete opp informasjon og lære oss om hva som finnes av ting som kan ha effekt for å bli friske igjen.
      Som du sier, noen har effekt av biomedisinsk behandling eller LP, andre ikke. Begge regnes som eksperimentelle behandlinger/kurs, og vi vet ikke om det vil hjelpe oss før vi forsøker. Vi kan bare sette oss inn i hva det er så godt vi kan, bl.a ved å lese om det og lese om andres erfaringer.

      Jeg synes det er både hyggelig og morsomt å dele med dere egne erfaringer, men jeg var veldig spent på reaksjonene. Gruet meg egentlig litt, fordi jeg ganske plutselig gjorde en så stor «snuoperasjon», og jeg hadde fått så mange nettvenner/-bekjente som jeg visste delte min tidligere motstand mot LP.
      Men – enten måtte jeg slutte å blogge, eller så måtte jeg være ærlig om prosessen jeg var i, og da var ikke valget så vanskelig.

      Men jeg prøver å være balansert. Fortelle akkurat slik jeg opplevde kurset, og slik hverdagen blir fremover. For meg er det viktig å tro fullt og fast på at LP kan gjøre meg helt frisk, men jeg er også forberedt på at jeg kommer til å gå i grøfta en del ganger, det forberedte også coachen oss på. Men da skal vi bare reise oss igjen, bruke prosessen, og gå videre.

      Som du sier – det er viktig at vi respekterer og støtter hverandres valg. Vi strever alle mot det samme målet, som er å bli friske. Hver på vår måte.
      Ønsker deg en nydelig helg!<3
      Stor klem fra Martha

  10. tuva 05/02/2011 kl. 12:50 #

    Selvfølgelig viktig å støtte, Martha.
    Men det er da ikke vanlig at en medisin behøver støtte fra andre for at den skal virke. medisinen virker uansett hva andre tror om den eller ikke. LP går så mye på å tro på det eller ikke og hvorfor er det slik tror dere?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: