Ingen kjenner dagen.

8 mai

Livet kan være hardt og brutalt, noe vi i vår lille familie har fått oppleve de siste ukene. Min kjæreste mamma ble akutt veldig dårlig, og lagt inn på sykehus. Legene kunne først ikke finne hva som var galt, og all verdens prøver ble tatt. De fant etter hvert at hun har en svulst i bukspyttkjertelen, og de mener ganske sikkert at den er ondartet. Helt sikre kan de ikke være, men det er umulig å få tatt noen biopsi slik den ligger.

Kreft i bukspyttkjertelen er en av de aller verste krefttypene som finnes. Jeg har selvfølgelig søkt etter og funnet informasjon på nettet om sykdommen, og det er sjokkartet lesning. Å få en slik diagnose, eller å være pårørende til en som får diagnosen, gir et forferdelig sjokk. Og også sorg. Den sitter som en nesten isende smerte i bryst og mage og er nesten uutholdelig vond.

Denne uken ble vi kalt inn til møte med en kirurg som skulle vurdere muligheten for operasjon. Jeg var helt sikker på at denne dagen ville vi få dødsdommen. Det er nesten ingen som overlever denne kreften, fordi den så og si alltid oppdages for sent og derfor har spredt seg til andre organer, og i tillegg er det viktige blodårer som ligger like ved og gjør det vanskelig for kirurgene å komme til.

Den eneste muligheten for overlevelse er om man ikke har spredning. Da kan kirurgene forhåpentligvis fjerne svulsten, og da fjerner de også tolvfingertarmen, deler av magesekken, en del av tynntarmen, galleganger – og selvfølgelig den delen av bukspyttkjertelen der svulsten sitter. Det er en stor og veldig omfattende operasjon.

Det var som en «ute av kroppen-opplevelse» å gå inn til kirurgen den dagen. Det aller verste er vel egentlig å ikke vite, og det gikk veldig lang tid før vi fikk noen konkret informasjon. Vi visste ikke noe om størrelsen på svulsten, ikke hvor den lå, ingen ting om spredning – og aller verst var det å ikke vite hvor lenge mamma hadde igjen å leve. Jeg leste om andre som tilsynelatende var mye friskere enn mamma, og de hadde kun levd i kort tid etter at de fikk konstatert kreften. Utrolig skremmende og forferdelig vondt å lese om.

En mann levde kun i én måned, og han hadde vært i full jobb da han ble syk og fikk diagnosen, kun med litt uvelhet og litt smerter i magen. Og mamma hadde hatt smerter i magen i flere måneder, uten at legen tok det særlig alvorlig, han hadde bare skrevet ut syrenøytraliserende tabletter, uten at de hjalp henne noe. Så nå skulle neste skritt være å ta en gastroskopi, for å sjekke om det kunne være magesår.

Men det skjedde et under den dagen på møtet hos kirurgen. Han kunne fortelle at svulsten regnes som liten, den er bare 2,7 cm stor – og det er ingen spredning! Jeg måtte spørre igjen, for jeg kunne ikke tro det var sant: «Er det ikke spredning..?» – Nei, svarte han.

Men vi måtte også være klar over at det er noen som får tilbakefall i etterkant av operasjonen, fordi det kan finnes ørsmå kreftceller som ikke synes på bilder, og som man derfor ikke kan vite om er der eller ikke. Det er derfor de fjerner så mye av de omkringliggende organene som det bare er mulig å fjerne, for å være så sikre de kan på at kreften er borte. Og det er derfor heldigvis også de som forblir helt friske etter operasjonen.

Når man er helt sikker på at man skal få dødsdommen, så blir fokuset uansett rettet mot den store gleden over at kreften lar seg operere bort, for det blir som å få livet i gave på nytt! Nå må vi konsentrere oss om at mamma skal være i form til å tåle operasjonen. Det bekymrer meg, men det MÅ gå, og det finnes også ting legene kan hjelpe med for å styrke og forberede pasienten før operasjoner. Det vi nå i første omgang venter på er innkalling til time for å teste hjerte- og lungefunksjon. Hun har status som prioritert, så det skal skje innen 3 uker.

Nå må jeg prøve å være sterk, slik at jeg kan støtte og hjelpe mamma igjennom alt som skal skje i tiden fremover. Vi har alltid hatt et tett og nært forhold, og etter at jeg ble voksen har vi vært som verdens beste venninner. Vi er en så liten familie, jeg har ingen søsken, så vi er i praksis kun mamma, min sønn og meg selv.

De første ukene bare gråt jeg, hver dag, tårene kom hele tiden. Så var det akkurat som jeg gikk tom for tårer, og nå greier jeg bedre å ordne opp i ting som å ta telefoner og organisere alt som skal gjøres på vegne av mamma. Jeg vet ikke om realitetene virkelig har gått opp for meg enda, det er som å leve i en boble, en vond drøm man hele tiden ønsker å våkne opp igjen fra. Men det lettet som sagt veldig på trykket å få beskjeden om at kreftsvulsten ikke hadde spredning. Det er et under som er så stort!

Noen lurer kanskje på hvordan det går med meg selv og min sykdom. Jeg er ikke blitt frisk. Funksjonsnivået mitt gikk opp litt etter LP-kurset. Jeg var veldig syk i vinter, og vil selv beskrive at jeg lå helt nede på 1-2 på en skala fra 1-10. I tiden etter kurset gikk jeg opp til 3-4, med dager innimellom der jeg også nådde høyere nivåer på skalaen, men jeg holdt ikke i hele dager, trengte hvile hver dag. Mest pga influensasmertene, som det ser ut til at jeg ikke blir kvitt. Og i tillegg mye hodepine.

De siste ukene har vi jo levd i en slags unntakstilstand, i sjokk og uvirkelighetsfølelse. Jeg tror jeg går mye bare på adrenalin eller noe. Jeg bare «går på» selv om jeg er kjempesliten. Tenker at jeg må være sterk, for det er bare jeg som kan hjelpe og støtte – og ikke minst organisere, koordinere og følge opp hjelp fra helsevesenet. Der må man selv stå på for å få den hjelpen man har krav på.

Og i tillegg begynner sønnen min med eksamener i 10. klasse nå til uken, så han trenger også oppfølging. I alle fall mat og omsorg i form av ro og trygghet så han får konsentrert seg om det han skal gjøre.

Dette må bare gå. Mine to nærmeste og kjæreste i livet trenger meg begge, og jeg både må og ønsker å være der for begge to. Problemet er at det er jo umulig å være to steder samtidig, men jeg strekker meg i alle fall så langt jeg bare får til. Dette må bare gå, for det finnes ingen alternativer.

Mamma har alltid pyntet med hvitveis til 17. mai, og hver eneste vår når jeg ser den vakre blomsten vokse frem fra skogbunnen, tenker jeg på min gode trygge barndom, da mamma alltid var der for meg. Hun er min heltinne og mitt store forbilde, og det er henne jeg kan takke for det solide fundamentet jeg står på i livet, og som gjør at jeg kan finne styrke i meg selv til å takle alle store utfordringer livet kaster meg ut i. Derfor illustrerer jeg denne posten med et bilde av denne vakre, sterke blomsten. Til ære for mamma.

Og så vil jeg gjerne takke min gode venninne Ellen, som alltid er der for meg. Takk for gode samtaler og uvurderlig støtte og hjelp når jeg trenger det som mest. Og tusen takk til dere andre gode vennene mine for varme hilsener dere har sendt meg, det betyr mer for meg enn dere aner.

Reklamer

22 kommentar to “Ingen kjenner dagen.”

  1. ~SerendipityCat~ 08/05/2011 kl. 17:18 #

    Det er vanskelig å vite hva man skal si, ordene strekker rett og slett ikke til. For en forferdelig tøff situasjon du er i… Jeg sender deg mine varmeste tanker og ønsker om at dette må gå bra. Ta vare på deg selv – bokstavelig talt – midt oppi dette. Søvn, mat og avkobling hvis du får til. Jeg ser at du er sterk, det trenger du nå. Men godt at du har en god venninne som støtter deg, for alt dette er ikke å bale med for en person alene.

    Stor klem og lykke til – riktig god bedring både til deg og din mor.

    • Martha 08/05/2011 kl. 22:45 #

      Tusen takk Cat! Jeg setter virkelig veldig stor pris på deg, du har så mye empati og andre flotte menneskelige egenskaper, og jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med deg.

      Vi er utrolig heldige som har fått denne sjansen for at mamma kan bli frisk igjen. Vi har fått tilbake håpet og troen på at dette skal gå bra. Er selvfølgelig fortsatt redd, men vi SKAL få mamma gjennom nåløyet for å få gjennomført operasjonen. Vi har nå fått LIVET å kjempe for, og det gir oss en ekstra styrke.

      Stor klem tilbake<3

      • ~SerendipityCat~ 09/05/2011 kl. 10:50 #

        Ja, hold fast på håpet og den gode nyheten! 🙂 Det er enormt hvor mye livskraft som ligger i menneskene, selv om det kan se mørkt ut innimellom. Heier på dere og LIVET!! ❤

        • Martha 10/05/2011 kl. 08:51 #

          Tusen takk!<3 Ja, det er så sant, det ligger veldig mye livskraft i oss mennesker! Så vi holder fast på håpet og den fantastisk gode nyheten om at det ikke er spredning og at det derfor er mulig å operere og bli frisk igjen!<3

  2. bell4trix 08/05/2011 kl. 19:11 #

    ~SerendipityCat~ sier i grunn det jeg også tenkte å skrive.
    Tenker på deg og sender deg en varm virtuell KleM! ❤

    • Martha 08/05/2011 kl. 22:47 #

      Tusen takk bell4trix! Setter veldig stor pris på hilsen og klem fra deg, det betyr mye for meg.

      Se også svaret til Cat.

      Varm klem tilbake<3

  3. Lilja 09/05/2011 kl. 08:44 #

    Kjære Martha –
    Jeg har tenkte mye på deg siden det ble stille på bloggen din. Undret på hvordan det gikkt etter LP-kurset og hvordan du hadde det i livet generelt….Det var hyggelig å «høre» stemmen din igjen men trist og høre om det som har skjedd med din mor. Jeg forstår jo at du nå står oppe en ytterst krevende tid og prosess. I det mørke og tunge var det var det likevel fantastisk fint å høre at det både var håp og muligheter med hensyn til at man kunne operere og at det ikke var spredning.
    Håper du i tiden framover fortsatt blir omsluttet av omsorg, omtanke og kjærlighet av dine gode venner og støttespillere. Det bærer en fram når livet utfordrer oss…
    Jeg sender deg og moren din mange gode tanker og håper at dette skal gå bra.
    Stor og varm klem fra Lija

    • Martha 09/05/2011 kl. 17:22 #

      Tusen takk for varm og god hilsen Lilja<3 Så koselig å høre at du ikke har glemt meg selv om jeg har vært "borte" en stund. Jeg er veldig glad for å høre fra deg igjen.

      Ukene som gikk fra vi først fikk vite at legene hadde funnet "noe" i området ved bukspyttkjertelen, så ved nærmere undersøkelser at "noe" var en svulst, og så noen dager senere at de mistenkte at det var kreft – og til vi endelig ble innkalt til møtet hos kirurgen, var helt uvirkelig vonde. Jeg har aldri kjent på den følelsen tidligere, og spurte meg selv "hva er det jeg kjenner på?" Jo, det var sorg. Ikke angst eller depresjon eller frykt, eller noe annet. Jeg gikk rett til sorgfølelsen.

      Kanskje litt rart – eller kanskje ikke – for jeg forventet det verste, fordi hun hadde vært dårlig så lenge. Og jeg leste om at sjansen for å oveleve denne krefttypen er minimale. Så at vi har fått dette fantastiske håpet om at hun skal få LIVET tilbake, ga oss en så stor glede at det nesten ikke er til å beskrive! Og det gir styrke til å kjempe. For hun MÅ greie testene som gir klarsignal for å tåle den omfattende operasjonen.

      Og ja, jeg setter utrolig stor pris på all støtten jeg har fått. Det å ha noen å snakke med betyr alt, og at man ikke går og bærer på alle følelsene alene. Livet er fullt av utfordringer, noen til å takle på strak arm, mens andre nesten ikke er til å bære, og da trenger vi gode støttespillere.

      Stor klem tilbake til deg Lilja<3

  4. hasla 09/05/2011 kl. 13:18 #

    Kjære Martha.
    Det var veldig trist å høre om moren din. Det henger en uro og bekymring over slike beskjeder. Livet blir så skjørt.
    Man vet så lite om morgendagen. Jeg håper inderlig at det går bra med din mor. Det er godt å lese at du klarer å mobilisere nye krefter som trengs for å støtte din mor i en slik spenningsfullt og vanskelig tid. Men husk å ta hensyn til deg selv innimellom. 🙂
    Jeg håper du klarer å nyte det fine været og den fine fargerike tiden fremover.

    Etter å ha opplevd flere slike dramatiske beskjeder og hendelser i nærmeste omgangskrets, er det et tre ord som er ganske så dekkende;

    «Livet går videre.»

    Ønsker deg alt godt, Martha.

    mvh. hasla

    • Martha 09/05/2011 kl. 20:47 #

      Tusen takk for den fine hilsenen Hasla<3 Og ja, det er sant, livet er skjørt. Det får man virkelig kjenne på når man mottar slike dramatiske beskjeder. Man lærer mye om mennesket – om seg selv – om livet. En lærdom man helst ikke vil ha, men som de færreste av oss kommer utenom, i alle fall om vi lever et helt liv.

      Jeg har aldri noen gang kjent på en så stor sorg. Smerten i bryst og mage var så intens, og jeg gråt hver dag. Jeg lurte på hvor lenge det ville vare, for jeg var redd for at jeg kom til å kollapse etter hvert, også fordi jeg jo ikke har så mye energi i utgangspunktet. Og jeg ville jo være sterk for mamma. Og dessuten var det så mye praktisk jeg skulle ordne med, som bare jeg kunne gjøre.

      Så kjente jeg innimellom at jeg faktisk hadde en styrke i meg. I begynnelsen gikk jeg bare på "autopilot", men så var det akkurat som om noen hjalp meg på veien. En kraft som kjentes sterkere enn meg selv, og selv er jeg overbevist om at det var Gud som så meg. Noe lignende har jeg ikke kjent siden jeg var liten jente. Jeg ble helt rolig, og kunne endelig hvile.

      Det kjennes fortsatt veldig tøft, jeg er veldig urolig for mamma, for det er mange utfordringer som kommer, men jeg gjør i alle fall så godt jeg bare kan.

      Og ja, det er sant; Livet går videre. Vi lærer og utvikler oss hele tiden som mennesker. Kriser er vel noe av det som gjør oss sterkere, og kanskje til bedre medmennesker, men det finnes det ingen trøst i når det står på som verst.

      Vi er utrolig heldige som har fått denne muligheten for mamma til å bli frisk igjen, muligheten til å kjempe for LIVET! Det er det jeg fokuserer på nå, det gir krefter og motivasjon til å stå på!

      Stor klem til deg Hasla<3

  5. vaarloek 09/05/2011 kl. 14:57 #

    herrefred! hell i uhell? krysser fingrene og håper alt går rette veien!

    • Martha 09/05/2011 kl. 21:00 #

      Takk skal du ha vaarloek!

  6. ella 09/05/2011 kl. 19:05 #

    Sender varme tanker og håper det går bra!

    Klem, ella

    • Martha 09/05/2011 kl. 21:02 #

      Tusen takk for det Ella!

      Klem

  7. tutta 09/05/2011 kl. 20:26 #

    Hei Martha
    Dette var trist å lese. Jeg hadde håpet du hadde kuttet ut å blogge på grunn av arbeidet med LP- derfor fraværet..
    Du er som jeg leser i en ekstremt vanskelig livssituasjon. Det går ikke an å forandre den og heller ikke flykte fra den. Du kan med andre ord bare akseptere denne vanskelige virkeligheten. Det får og har du krefter til! jeg oppfordrer deg til å tvinge tankene dine til å dreie seg omkring NÅtid og ikke for mye om hvis/dersom om framtid. Vi har jo til syvende og sist bare nåtiden helt sikkert. jeg krysser fingre og ønsker for deg at dette skal gå bra-at mammaen din får operasjonen sin.
    Tutta

    • Martha 09/05/2011 kl. 22:35 #

      Hei Tutta, det var veldig kloke og sanne ord det du skriver der. Jeg kan ikke forandre på situasjonen, og jeg kan heller ikke flykte fra den. Det er forferdelig vanskelig å akseptere den, men jeg skal i alle fall prøve å leve mer i nåtiden. Alle tanker om fremtiden stjeler veldig mye krefter, fordi man selvfølgelig henger seg opp i det verst tenkelige, og frykt skaper veldig mye stress.

      Jeg greier å slappe mer av nå enn jeg gjorde de første ukene, og det hjelper, men det går jo litt opp og ned. Jeg bryr meg i alle fall ikke om småproblemer lenger. Jeg tenker at kommer jeg igjennom dette så er det ingen ting som biter på meg lenger.

      Kjenner jeg er trøtt nå, det har vært en lang dag.

      Stor klem<3

  8. Beate 10/05/2011 kl. 22:58 #

    Hei! Godt å «høre» fra deg igjen, men trasig å høre nyheten om din mor. Jeg krysser fungrene for at det går bra med operasjon og at du oppi alt det vanskelige klarer å ta vare på deg selv også.

    Det var veldig rart å lese innlegget ditt. Livet er så skjørt at det er ikke til å tro. Her er det også tøffe tider. Min bror fikk hjerneinfarkt forrige uke. Brått og brutalt, helt uventet (ingen kjente risikofaktorer). Det så ut som at han skulle klare det og kunne klare å trene seg opp til å snakke og kanskje gå igjen, men situasjonen forverret seg brått. Etter 5 dager på sykehus døde han. Det er vondt, men vi vet vi må igjennom det og skal klare det. Oppi alt det vonde mobiliserer jeg krefter og støtter meg på de jeg har rundt meg. Det må du også gjøre i din situasjon, derfor vi har folk rundt oss.

    Sender over klemmer til deg!

    • Martha 11/05/2011 kl. 09:57 #

      Kjære Beate, dette var virkelig utrolig trist og vondt å lese. Som du sier, livet er så skjørt at det ikke er til å tro. Plutselig kan det bare skje at vi mister en av våre kjære. Og vi står igjen i sjokk og sorg, og forstår nesten ikke hva som har skjedd. Det er i alle fall godt at du har flere rundt deg til å støtte deg på i denne tøffe tiden. Det sies jo at i slike situasjoner er tiden vår beste venn, og at sorgen etter hvert blir lettere å bære, slik at vi kan tenke på den vi har mistet og finne glede i de gode minnene. Selv om det er vanskelig å fatte at livet noen gang vil bli «normalt» igjen, så vil det etter hvert bli bedre, selv om det alltid vil finnes et savn der, så blir det lettere å bære.
      Jeg ser at du midt oppe i det hele er sterk, så jeg vet at du vil klare det. Ta vare på deg selv, og ta i mot hjelp fra familie og venner når du kjenner du trenger det.

      Takk for klemmer og gode ønsker, det setter jeg veldig stor pris på<3
      Varm og god klem til deg, Beate

  9. Jojja 21/05/2011 kl. 09:06 #

    Kjære Martha!

    For et sjokk.. De beste klemmer og energi sender jeg deg..

    Ingen kjenner morgendagen, og godt er det, for da hadde vi tatt sorgene på forskudd..

    Håper det kommer til å gå bra med mamman din..

    Varme klemmer

    • Martha 22/05/2011 kl. 07:46 #

      Tusen takk Jojja, jeg setter stor pris på omtanken din<3

      Ja det er virkelig godt at vi ikke vet noe om fremtiden, så slipper vi å grue oss for alt vi må gjennom. Og dessuten så skjer jo ikke halvparten av alt vi gruer for heller… Det vil helst gå bra, er noe jeg heller ofte velger å fokusere på, selv om det ikke alltid er så lett.

      Varm klem tilbake

  10. Lilljekonvall 04/07/2011 kl. 02:10 #

    hei Martha …så trist å høre at din mor er syk. Dere må finne styrke i hverandre og ta vare på øyeblikkene og dagene. Og de gode samtalene: livet og døden hører sammen på sin måte og ikke alltid er det så lett å snakke om det med noen som er alvorlig syk, som kanskje tilslutt står igjen med pallativ behandling, men forsatt full av pågangsmot. Det vet vi ikke før vi selv er i den situasjonen. jeg har skrevet litt om min svigermor som døde av tykktarmskreft høsten 2010. Det har kostet krefter i tillegg til sorgen, for det endrer hele familiestrukturen når noen som ikke er så gamle blir alvorlig syk. Det er som du sier: en unntakstilstand. Jeg håper du finner krefter og håp og trøst i noen nær deg og at du tar vare på deg selv oppi det hele så godt du kan ….Alt godt og varme tanker,
    sommerklem fra
    Lilljekonvall ❤

    • Martha 05/11/2011 kl. 20:07 #

      Hei Liljekonvall!

      Beklager veldig sent svar, men jeg har vært veldig dårlig de siste månedene, og har ikke greid å følge opp her inne.

      Som du ser av innlegget jeg la inn i dag «Plutselig ble det november», så har vi vært så utrolig heldige å få beholde moren min her hos oss. Hun hadde ingen spredning og kunne derfor opereres, og ble helt frisk igjen! Det er virkelig et under som har skjedd, for jeg trodde flere ganger at jeg ville miste henne fordi hun var så dårlig. Men så gikk det altså bra til slutt. Helt, helt fantastisk! 😀

      Tusen takk for at du tenkte på meg og at du tok deg tid til å skrive til meg, det setter jeg veldig, veldig stor pris på! Sender deg en stor, varm klem i retur. Alt godt til deg også. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: