ME-sykdommen, familien og legene

9 nov

Det dukket nettopp opp en link til dette innlegget i feeden min på Facebook, og jeg trodde først det var skrevet i dag, men så etter hvert at innlegget er fra februar å år. Likevel jeg legge det inn her med en link til kilden. For det er helt klart vel verdt å lese. Veldig bra skrevet er det faktisk, og anbefales herved på det varmeste!

Innlegget er henten fra Dagens Medisin og er skrevet av Dag Coucheron, som er en velkjent og velrenommert psykiater.

Med rette har det vært spekulert, synset og følt omkring denne tilsynelatende gåtefulle sykdommen. Nå ser det heldigvis ut til at man får mer kjøtt på bena og etiologien ser ut til å komme seg over spekulasjonsstadiet.

Dette er bra, og samtidig litt trist. Bra, fordi disse pasientene fortjener å bli tatt på alvor og litt trist fordi man må ha laboratorieprøver, røntgenbilder eller andre naturvitenskapelige holdepunkter for at en sykdom er en sykdom.

Legene har vært skeptiske til denne formodede «funksjonelle» lidelsen. Er det virkelig en sykdom? Simulerer pasienten? Er det slik at pasienten lurer oss?

Ingen liker å bli lurt. Derfor er det viktig å undersøke saken så grundig vi kan, før merkelappen simulant, hypokonder eller hysteriker blir limt fast i pannen på vårt medmenneske.

Sendt til psykiateren: To søstre er mine pasienter. Den ene er tolv, den andre er syv år. Begge er så syke at de bare sporadisk kan møte på kontoret. I tillegg er en av foreldrene ME-syk. Diagnosen er ikke stilt av meg eller av fastlegen, men av en av landets ledende eksperter på området, en ordentlig, skikkelig indremedisiner med lang fartstid og stor troverdighet i det medisinske systemet.
Hvorfor er disse personene sendt til psykiater? Fordi man ønsket en psykiatrisk utredning. Det kunne jo være at det var psykiatri, alt sammen.

Konklusjonen på undersøkelsene har vært klar lenge. Ingen av de tre er psykisk syke. Tvert imot. Alle tre er svært velfungerende, intellektuelt og emosjonelt. Altså helt friske psykisk- bortsett fra at de ikke orker hverdagen. – Den er preget av residiverende og langvarige influensalignende infeksjonssymptomer, søvnproblemer og påfallende stor funksjonssvikt.  Barna er slitne, kvalme, kraftløse, tåler verken lyd eller lys, vippes av pinnen av høyrøstet tale, legger på seg, klarer av og til ikke å gå ned trappen eller gjennomføre en eneste klokketime på skolen. Slik har faktisk ganske mange det. Symptombildet stemmer påfallende godt med andre jeg har møtt med samme diagnose.

Les hele innlegget: HER

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: