Tag Archives: Brooke Shields

Øyenbryn som Brooke Shields

17 Oct

Da jeg sto opp tidlig i morges, følte jeg meg ganske bra. Er alltid stiv i muskulatur og skjelett om morgenen, og det tar litt tid «å løsne opp», men det går som regel bedre utover dagen. Spiste et par knekkebrød med ost og drakk en kopp te, mens jeg satt og tenkte på at jeg ville ringe en god venninne og høre om hun fortsatt hadde lyst og anledning til å komme over en liten tur til kvelden. For vi hadde en løs avtale om at hun skulle komme. Jeg ville ringe om jeg følte meg frisk nok. Det er jo dessverre alltid vanskelig å gjøre faste avtaler.

For såpass bra følte jeg meg. Etter frokost satte jeg meg litt ved pc’n for å se om det var noe nytt. Var innom noen blogger jeg følger, Twitter, Facebook, sjekket nyheter, og surfet ellers litt rundt på måfå.

Inspirert av noen glamblogger jeg ramlet innom, fant jeg ut at det hadde vært godt å ikke se så kjip ut; Blek i ansiktet, mørke ringer under øynene, og med litt for mye busk over – huff! Altfor sjelden jeg har prioritert utseendet den siste tiden. Så jeg satte i gang leteaksjon etter colo-kremen som jeg visste at jeg hadde kjøpt for ca 4-5 år siden, for farging av vipper og øyenbryn. Og jammen fant jeg den ikke ved første forsøk(!) Ganske imponerende faktisk, for det er synd å si det, men det er ikke akkurat veldig ryddig på kommoden og i skuffene der jeg har skjønnhetsprodukter o.l oppbevart.

Jeg var litt usikker på om colo-kremen muligens var blitt for gammel og ikke funket lenger, men jeg tenkte at for å få vite det, så var eneste mulighet å gi den et forsøk. Og dessuten så hadde jeg ingen nyere i huset, og jeg ville farge bryn . Jeg blandet de medfølgende ingrediensene i pakken, og smurte blandingen godt på brynene, og mens jeg ventet på at kremen skulle få meg til å ligne Brooke Shields, lakkerte jeg finger- og tånegler. Riktig så deilig med litt egenpleie.

Da var tiden kommet for å vaske av kremen. Det ble litt jobbing og styr, for jammen satt den fast. Vann alene var i alle fall ikke nok, da dro jeg bare kremen utover pannen. Jeg måtte til med både såpe og mengder med vann og papir for å få vasket og tørket den av.

Og herlighet – resultatet ble i alle fall ikke for lyst! Det er mulig jeg hadde latt kremen få virke for lenge, for jeg sjekket ikke klokken så nøye, og jeg hadde vært veldig dedikert til oppgaven med påføring av neglelakk i virkeperioden. Og helt ærlig, jeg innrømmer at jeg leste ikke bruksanvisningen. Jeg farget jo brynene ganske ofte i «mitt tidligere liv», så dette hadde jeg jammen erfaring fra og kunnskap om fra før.

Hm. Her var det bare å nappe vekk det som nappes vekk kunne. Jeg jobbet en stund med pinsetten og jo da, det ble faktisk ganske greit til slutt. Heldigvis. Og etter at jeg også hadde lagt på litt mascara, eyeliner og øyenskygge for å «balansere» det litt, ble jeg faktisk ganske fin. Nå er jeg prikk lik Fru Shields, haha;D

Brooke Shields - mitt forbilde da jeg var 15-16 år på begynnelsen av 80-tallet

Brooke Shields, et av mine forbilder fra da jeg var 15-16 år på begynnelsen av 80-tallet. Bildet er fra 2008.

.

En tur i butikken var helt nødvendig når jeg planla å få besøk. Av med joggebukse og på med noen anstendige klær først, og så ut døra. Begynte å bli litt sliten etter alle strabasene tidligere på morgenen, så gangen var ikke så rask. Litt oppe i veien møtte jeg en dame på i alle fall 70 år, etter rynker i ansiktet å dømme, som kom rusende med staver i hendene i en imponerende fart. Tenkt den som kunne bli gammel og være i så god form, det må være fint.

Jeg fortsatte mot butikken gjennom en gruslagt gangvei, og snart hørte jeg bak meg lyden av noen som kom nærmere, sammen med et eller annet med hjul på. Jeg snudde meg ikke, men tenkte litt sarkastisk for meg selv at der kommer det nok noen i god fart med gåstol. Lyden var snart rett bak meg, og jeg skjønte at det likevel ikke kunne være noen med gåstol, det var helt «feil lyd» for det, og jeg skulle snart se at det var en trillebag som hadde laget lyden. Og der passerte den meg, sammen med nok en dame på i alle fall minst 70 år (det bor mange eldre her i området). For en fart, man kan jo ikke annet enn å bli imponert. Og litt lei seg over hvor sakte man selv faktisk makter å forflytte seg.

«Gåstol-tankene mine» minner meg om en episode for et par uker siden. Da var jeg også på vei til butikken. Ble plutselig veldig svimmel og trengte et sted å sette meg ned, og siden det er et busstopp på veien med en benk akkurat der, så styrte jeg ditover. Akkurat da sto det tre eldre kvinner på, jeg vil anslå rundt 80 år, i munter passiar, ved benken. Dvs. den ene satt på gåstolen sin, mens de to andre sto ved siden av henne. Det føltes liksom litt rart at jeg skulle komme og sette meg der mens de sto, og jeg lurte på om jeg skulle si noe. Men jeg tenkte at det var litt teit å begynne å prate og legge ut en masse, så jeg bare smøg meg inn forbi dem og satte meg, litt unnskyldende riktignok, ned på benken. De tittet litt på meg, og jeg lurte på hva de tenkte. Jeg håpet nesten noen skulle si noe, slik at det åpnet for en samtale, men de bare fortsatte praten seg imellom. Jeg krysset fingre for at ingen andre ville komme til busstoppet før bussen kom, for da ville de sikkert tenke at jeg var en slubbert som ikke ville reise meg for de eldre. Men heldigvis kom det ingen, og bussen kom og damene steg på og forsvant.

Vel, jeg kom meg til butikken og fikk handlet det jeg skulle. Kjøpte bl.a en stor kalkunfilet og poteter og fløte, for jeg tenkte å lage fløtegratinerte poteter til middag om det ble slik at jeg fikk besøk. Og jeg handlet friske grønnsaker til en salat ved siden av, og is og brownies til dessert. Det var masse folk i butikken, typisk lørdagsstress med fulle handlevogner overalt, og lange køer. Jeg passer egentlig på å handle til andre tider, men innimellom må man til pers midt i «rushet», og da er det godt å bli ferdig og få kommet seg ut igjen.

Men huff! Jeg glemte å fortelle: Jeg hadde satt fra meg handlevognen, og husket ikke hvor. Ble gående en stund og lete gjennom hele butikken for å finne den igjen, og det var like før tanken kom om at noen hadde «stjålet» den. Haha, veldig bra at jeg ikke så noen vogner som hadde nesten samme innhold som min;D Jeg fant den heldigvis igjen til slutt, men kunne fortsatt ikke huske at jeg hadde satt den fra meg akkurat der.

Endelig hjemme igjen følte jeg meg helt tom for krefter. Jeg fikk ryddet inn varene jeg hadde kjøpt i fryser og kjøleskap osv, men så måtte jeg bare ta en timeout og få meg litt hvile. Var helt ærlig talt dønn ferdig, jeg frøs og kroppen verket. Tok på meg et par ullgensere og la meg på sofaen med dyne og pledd for å prøve å få sove i et par timer. Hadde veldig hjertebank og kjente melkesyren laget verk i bena. Og nå kom også ‘infeksjonssmertene’ snikende. Min store skrekk i verden. Det var vanskelig å få ro nok i kroppen til å sovne, men etter noen rolige pusteøvelser sloknet jeg til slutt.

Klokken halv ti på kvelden våknet jeg helt fortumlet. Det var jo helt mørkt ute! Følte meg elendig, både pga at jeg fortsatt kjente meg veldig dårlig, men aller mest fordi jeg var kjempeskuffet over at jeg hadde sovet bort hele lørdagsettermiddagen og -kvelden.

Jeg skulle jo ha ringt venninnen min! Og kan hende har hun kansellert andre avtaler i kveld fordi hun ventet på telefon fra meg? Jeg vil jo ikke at vennene mine skal lide for min sykdom. Jeg må i alle fall få sagt til henne at hun ikke må være redd for å ringe meg om det skulle være noe. At hun ikke forstyrrer. Hun vet nemlig etter hvert en del om ME, og lar det ofte være opp til meg å ringe. Hun sender oftest en tekstmeldig først for å spørre om jeg vil snakke. Så jeg ikke skal bli forstyrret om jeg hviler. Håper jeg er en like god venninne tilbake. Skal i alle fall gjøre så godt jeg kan. Men jeg er lei meg for i kveld.

Vel, nå sitter jeg her og forteller om hvordan dagen min ble. En nesten helt vanlig lørdag i oktober. Den ble ikke akkurat slik jeg ønsket den skulle bli. Men jeg har i alle fall fått øyenbryn som Brooke Shields.

.

Dette innlegget dedikeres min gode venninne E. Takk for at du er den du er.

Advertisements