Jeg har så lyst til å skrive et nytt innlegg her på bloggen, for jeg har så mye på hjertet. Men så orker jeg egentlig ikke, for jeg er så sliten. «Jeg er så sliten», hvor mye jeg hater den setningen. Jeg har sagt den så mange ganger nå at den kommer helt automatisk, og sliten er jeg jo hele tiden. Eller, mer riktig: Totalt utmattet, helt kjørt, så dønn ferdig som jeg aldri har vært noen gang.
Jeg er så lei meg fordi jeg ikke greier å følge opp sønnen min. Ja, helt fortvilet, er vel mer beskrivende for situasjonen. Han får mat og rene klær, men jeg greier ikke å følge opp skolearbeidet hans, og det har jeg ikke greid på lange tider, annet enn litt sporadisk. Han som er det viktigste mennesket i livet mitt, har jeg sviktet totalt. Jeg sier til meg selv at jeg kan jo ikke noe for det, for jeg er jo syk, men det hjelper ikke noe særlig, for følgene av svikten er jo den samme. Jeg har sviktet i 4,5 år, mer og mer ettersom jeg har blitt sykere, og nå må det bli en endring, om det ikke allerede er for sent.
Jeg må også få ryddet og ordnet her i leiligheten. Når jeg gjør husarbeid blir jeg så dårlig at jeg må avbryte etter kort tid, og får influensasmerter som kan vare i timer eller dager. Jeg VIL ha et godt, normalt liv, men jeg greier det ikke! Det hjelper overhodet ikke med positiv tenkning. Er det infeksjon(er) som gjør meg syk, eller kommer smertene av noe annet? Det eneste jeg vet er at jeg er så syk at jeg noen ganger tror jeg kommer til å dø snart.
Hvis jeg skal prøve LP, må jeg tro på at det virker. Jeg har derfor gått grundig til verks nå, og de siste dagene har jeg lest Phil Parkers «The Lightning Process», for å forstå mer hva dette egentlig er, og jeg har til og med lest Live L sin bok «Vekk meg når det er over». Jeg har svelget mange kameler, men det må til. Jeg må tenke nytt og være åpen for at jeg ikke har forstått alt.
Og jeg har faktisk lært mye nytt. Det var mye av det jeg hadde tenkt å skrive om her nå, men nå er jeg allerede så sliten at jeg ikke orker å skrive så mye mer. Og jeg har glemt en del av det jeg ville fortelle om også. Men det var noe om det at LP ikke sier at man skal presse seg over evne. Man skal gjøre det man føler at man klarer, og om man føler seg dårlig så skal man bruke det man har lært (prosessen) før man gjør noe mer. Og de sier at ME er en fysisk sykdom, det er ingen som hevder at man innbiller seg noe, men de mener man kan endre på nervebanene i hjernen. Og dette kan gjøres raskt, fordi hjernen er plastisk og veldig hurtig tar til seg ny informasjon. Og dette igjen kan endre på fysiske prosesser i kroppen, som er blitt «ødelagt» p.g.a f.eks. en langvarig virusinfeksjon. Eller andre ting.
Puh! Nok for denne gang. Jeg må bare finne den veien som jeg føler kan være riktig for meg. Den er ikke riktig for alle, man må avgjøre selv hva man ønsker å gjøre. Jeg vet jo ikke om dette kan hjelpe meg heller, men jeg er så desperat etter å få tilbake livet nå, at jeg har måttet tenke nytt og åpne meg for ting jeg tidligere ikke orket å høre et eneste ord om.
Men det sniker seg av og til inn en tanke om at det kanskje ikke virker, det skal jeg innrømme. Så tenker jeg at når det har hjulpet så mange andre med liknende symptomer som de jeg har, ja så kan vel jeg også bli frisk? Eller i alle fall få et bedre funksjonsnivå? Så kan jeg starte med medisinsk behandling etterpå.