Tag Archives: hverdag

Hoster, hoster og hoster.

8 Feb

Det har rett og slett ikke gått så bra de siste dagene. Har slitt så fælt med bronkitten, og nå er den gått over i den fasen hvor jeg holder på å hoste meg ihjel. Søren heller, jeg skulle ikke ha gått den turen på lørdag! Vel, det er nok ikke den turen alene som er skyld i hosten, men jeg vet jo så altfor godt av erfaring at fysiske aktiviteter – og spesielt i kald luft – «rufser» til i bronkiene og fører til mer hoste.

Spesielt nettene har vært ille, når jeg legger meg ned for å sove. Da renner det vel noe fra nesen og ned i halsen, som irriterer ekstra. Så jeg har prøvd å «liggesitte» med noen ekstra puter under hodet og øverste delen av ryggen, men man sover ikke så godt i den stillingen egentlig. Og så har jeg drukket brennhett vann for å prøve å «svi» vekk kriblingen. Det hjelper litt, og jeg sovner til slutt, men så våkner jeg igjen etter en stund av at jeg hoster.

Så det har blitt lange netter, og ofte har jeg endt på sofaen om dagen fordi jeg har vært så utolig trøtt. Selv om jeg har forsøkt å la være, for sover jeg på dagen så sover jeg jo ikke om natten. Ond sirkel og dårlig løsning det der.

Så i dag fant jeg ut at dette går ikke lenger, og jeg kom meg en tur til legen og fikk både antibiotika og hostesaft. Burde ha kommet meg avgårde før, men nå blir det i alle fall – forhåpentligvis – bedre snart!

Jeg har altså ikke kommet så mye lenger i «mitt nye liv». Har hatt utrolig sterke influensasmerter, som jeg har brukt prosessen på, og det har riktignok hjulpet for en liten stund, men så har jeg måttet gjøre prosessen på nytt, og på nytt og på nytt – og det har vært ganske utmattende, så jeg har gitt meg etter en stund. Har startet på nytt igjen senere, og gjentatt mange ganger, for jeg vil jo egentlig ikke gi meg, men med en infeksjon i kroppen har det vært litt tøft.

Nå når jeg har fått medisiner så håper jeg – og regner med – at situasjonen blir lettere. Har avtale med en venninne om shoppingtur på lørdag, og det gleder jeg meg så til! Trenger virkelig nye klær nå, og spesielt en ny dongeribukse. Har ikke kjøpt noen nye siden før jeg ble syk(!), og selv om jeg stort sett har levd i joggebukser de siste årene, og bare brukt dongeribuksene når jeg har måttet et ærend ut, så er de jeg har så stygge og utvasket, at jeg føler meg som en «bums» (i mangel av et bedre ord) i dem.

I dag er det utrolig vakkert ute, strålende solskinn! Jeg har så lyst til å gå en tur, men får vel vente noen dager med det, jeg har jo akkurat startet med antibiotikakur, og brystet trenger ro. Fint å sitte litt ved pc’n da. Det er så hyggelig med alle dere som følger meg, takk for at dere leser! Det er faktisk blitt enda flere som leser bloggen nå, etter at jeg fortalte at jeg ville forsøke LP, og det synes jeg er veldig moro.

Det som er litt kjipt er at jeg forbinder denne bloggen veldig med sykdom. Egentlig burde jeg flytte, starte en ny blogg kanskje? Men samtidig vil det jo ta lang tid før jeg blir frisk, for jeg må jobbe mye før jeg blir endelig kvitt alle symptomene, så jeg blir vel her en god stund til. Eller kanskje det ikke vil ta så lang tid? Jeg har forventninger om at alt blir litt lettere når bronkitten forsvinner i alle fall.

Nå kommer junior snart hjem fra skolen, og vi skal kose oss med sushi i dag, det er noe av det beste vi vet, begge to. Det gjelder å kose seg litt i hverdagen, tiden går så altfor fort, og spesielt tenker jeg på alle årene jeg har mistet, jeg har så mye å ta igjen, og det er jo egentlig umulig, men vi får ta vare på hver dag som kommer, så godt vi kan.

Litt om årene med infeksjoner – før jeg fikk ME-diagnose

20 Nov

Jeg har ikke orket å sette meg ned for å skrive noe blogginnlegg de siste dagene, for jeg har vært i veldig dårlig form. De siste par ukene har ’infeksjonssmertene’/influensasmertene blitt stadig sterkere igjen, og de har opptatt stadig lengre tid av døgnet. Og nå er de der hele tiden. Det hjelper litt med smertestillende, men på langt nær nok. Det tar bare toppen av smertene. Men jeg er i alle fall oppegående, så vidt det er. Men ikke så lenge av gangen.

I tillegg fryser jeg hele tiden. Og det tar jeg for så vidt som et tegn på at det er en infeksjon av noe slag jeg sliter med. For jeg leter enda for å finne årsaken(e) til at jeg er syk. Det er jo merkelig at evt. infeksjoner ikke gir noe utslag på noen prøver. For alt ser selvfølgelig helt bra ut.

.

Bortsett fra immunologprøvene mine da, men så har jeg jo immunsvikt.  Jeg fikk immunsvikt-diagnose året etter at jeg fikk ME-diagnose.

Her er testverdiene mine for ig-verdier.:

P-Beta1-globulin 4.3 Referanseverdi: 3.5-5.0 (innenfor ref.verdi)

P-Beta2-globulin 2.1 Ref.verdi: 2.3-4.7 (under)

P-Gamma-globulin 4.7 ref.verdi: 7.3-13.7 (under)

P-IGG 4.1 Ref.verdi: 6.9-15.7 (under)

P-IgG1-subklasse 3.4 Ref.verdi: 5.2-12.7 (under)

P-IgG2-subklasse 1.00 Ref.verdi: 1.43-5.60 (under)

P-IgG3-subklasse 0.29 Ref.verdi: 0.28-1.05 (såvidt innenfor)

P-IgG4-subklasse 0.084 Ref.verdi: 0.011-1.040 (innenfor ref.verdi)

P-IGA 0.7 Ref.verdi 0.7-3.7 (såvidt innenfor)

P-IGM 0.8 Ref.verdi: 0.6-2.3 (lav)

P-Ig kappa, fritt 7.9 Ref.verdi 5.0-20.0 (lav)

P-Ig lambda, fritt 4.5 Ref.verdi 6.0-27.0 (under)

.

Nå har jeg puttet i meg nok smertestillende til å ta livet av en elefant, for jeg er så innmari lei av å ikke greie å gjøre noen ting. Bare det å leve med så mye og konstante smerter er rene helvetet, og jeg har i tillegg ansvaret for et barn og et hjem, og jeg kan ikke bare legge meg ned.  I alle fall ikke for så lang tid av gangen.

Så nå sitter jeg her og prøver å tenke igjennom situasjonen. Hva er status og hva skal jeg gjøre fremover?

.

Jeg har altså immunsvikt som egen diagnose ved siden av ME-diagnosen. I papirene står det at den er sekundær (noe jeg har forstått passer ift. det å ha ME). Men da jeg var på kontroll på Rikshospitalet tidligere i høst, mente legen jeg snakket med at det måtte da være primær immunsvikt jeg har. Fordi jeg hadde 2-3 lungebetennelser og flere bronkitter hvert eneste år i hele oppveksten. Så var jeg frisk da jeg var i 20-årene (Det var en fin tid!!) Men etter at jeg fikk barn som nesten 30-åring, så satte infeksjonene inn igjen. De siste 10 årene før jeg fikk ME-diagnose var jeg nesten konstant syk, med spesielt mye bronkitter, men også bihulebetennelser og andre infeksjoner som ørebetennelser og halsbetennelser. Men altså aller mest luftveisinfeksjoner.

.

Jeg greide i alle fall å gjennomføre flere års studier, og jeg jobbet i nesten 20 år, før kroppen kollapset og nektet meg å fortsette hardkjøret. Det var lange dager og mye som skulle gjøres, som alenemamma og jobb fra 08-16, riktignok med fleksitid, selv om den ikke var så enkel å benytte, for dagen var stort sett ”satt” på sett og vis.

Sønnen min var den første som ble levert i barnehagen hver morgen, og den siste som ble hentet. Det var ofte så vidt jeg rakk åpningstiden. Og i en lang periode måtte han leveres så tidlig på SFO at de ikke hadde åpnet enda, og hver morgen måtte han derfor være med vaktmesteren på morgenrunden når han låste opp skolen. (Takk til en fantastisk vaktmester!)

Jeg tilpasset jobben så godt jeg kunne, og unngikk å ta oppgaver som medførte reising for eksempel, eller ekstra ansvar. Det ble jo umulig å kombinere med ansvar for å følge opp barn og hjem.

.

De første årene satte jeg min ære i (Ja, jeg husker jeg var faktisk stolt av det) å aldri være borte fra jobben. Selv om jeg var glovarm og tett i brystet så presset jeg meg på jobb. Jeg trivdes jo så godt der også, med masse interessante og varierte oppgaver, så jeg ville greie å prestere, og å gjøre en god jobb! Jeg har alltid vært perfeksjonist, både på godt og vondt. Det er ofte enten eller. Og jeg trivdes så godt blant kolleger, og samarbeidet og det sosiale betydde også innmari mye for meg.

Men jeg fikk etter hvert nesten alt som var av virus og bakterier, og det ble i meste laget. Jeg måtte til slutt oppsøke lege, og der fikk jeg medisiner for å greie å fortsette kjøret. Jeg ville ikke sykemelde meg, men til slutt fikk jeg beskjed om at jeg måtte roe ned og ta imot sykemelding . Først i alle fall for noen dager. Det ble etter hvert for en eller to uker av gangen, og noen ganger måtte jeg til og med forlenge sykemeldingen.  Og så skjedde det mange ganger at når jeg endelig var blitt frisk, så gikk det en uke, og så kom neste infeksjon.

.

Tar med et lite avsnitt om at jeg i flere år lette etter en lege som kunne forstå situasjonen min. En lege som ikke bare skrev ut antibiotika, hostesaft og smertestillende tabletter. Det var veldig tungt, for selv om de ytte ”brannslukking” der og da, slik at jeg kunne fortsette hverdagen, så ble det hele tiden en runddans med nye infeksjoner, nye resepter på div. medisiner og sykemeldinger. Men det løste ikke problemet mitt. Hvorfor var det ingen som tok tak i sykehistorien min? Hvorfor var det ingen som sendte meg til videre undersøkelser? Annet enn til øre-nese-hals-spesialister. Der var jeg forresten ofte, men det kom aldri noe ut av det, for de fant aldri noe galt. Jeg skulle vært sendt til utredning for immunsvikt. Det ble jeg ikke før jeg var godt over 40 år.

.

Noe av det verste var all hostingen. Jeg har hostet meg nesten i hjel mange ganger, og det er ikke moro når man for eksempel sitter på møter i jobbsammenheng. Man sitter der helt sprengt i ansiktet og prøver å holde pusten for ikke å irritere luftveiene.  Og til slutt må man bare skynde seg ut. Og ikke er det moro å sitte i åpne kontorlandskap og hoste hele tiden heller. Jeg husker jeg en gang fikk beskjed om å gå hjem, fordi jeg forstyrret de andre. Da ble jeg faktisk litt lei meg.

.

Når jeg tenker på alle medisinene jeg har fått, får jeg nesten vondt i magen. Jeg har drukket litervis med hostesaft opp i gjennom årene, for å prøve å stille hosten, og tatt enorme mengder penicillin og andre antibiotika-legemidler. Jeg har også tatt masse smertestillende medisiner for å lindre smertene, og greie å komme meg gjennom dagen. Så mye medisiner kan rett og slett ikke være bra for kroppen.

Til slutt ble jeg også allergisk mot penicillin, fikk røde prikker på armer bein og mage, og havnet på legevakten med alvorlig allergi-utslag pga en type hostesaft. Var så hoven i ansiktet at jeg ikke kjente meg selv igjen i speilet. Det var ganske skremmende, men heldigvis hovnet jeg ikke opp i tunge og hals.

.

Etter hvert begynte kroppen å reagere med stadig mer smerter. Det må ha vært på grunn av de hyppige infeksjonene, tror jeg. Fordi jeg var omtrent konstant syk. Også det at jeg hele tiden presset meg til å yte maksimalt, ble slitsomt for en ofte syk kropp. Infeksjoner i seg selv gir selvfølgelig en grad av smerte, men nå begynte jeg å få smerter stadig oftere – også når jeg var ”frisk”.  Eller var jeg ikke frisk?

Jeg prøver å tenke tilbake på når denne smerteproblematikken oppsto. Det var lenge før jeg fikk ME-diagnosen. Mange år før.  Kanskje så lenge som 8-10 år tidligere?

.

Våren 2006 kom i alle fall opptakten til det som skulle bli min sorti fra arbeidslivet (enn så lenge, for jeg skal tilbake!). Jeg følte meg i dårligere form enn noen gang, og bestemt meg for å ta grep. Her skulle det trenes, for nå var jeg mektig lei av en kropp som ikke ville det jeg ville.

Så jeg kjøpte meg medlemsskap på Elixia, og startet hardtrening 2-3 ggr pr uke, så ofte jeg hadde tid. Typisk meg er at skal jeg gjøre noe, så skal det gjøres grundig, ellers gidder jeg ikke. Jeg fikk en trener til å sette opp et tilpasset program, og jeg fulgt det + la til enda litt ekstra, for jeg var virkelig drittlei av bare å gå og hangle. Forbildet var et bilde av en maks veltrent jente, som de hadde slått opp på veggen i studioet. Sånn skulle jeg også bli. Og jeg elsker dessuten å presse meg selv.

.

Men det funket slett ikke. Jeg ble ikke i god form, jeg ble sjuk av all treningen. Jeg skjønte det ikke først, og fortsatte bare enda hardere å presse meg. Men i løpet av sommeren fikk jeg smerter i nakke og arm, og da høsten kom kunne jeg ikke lenger bruke armen. Jeg måtte til lege, og fikk diagnosen senebetennelse. Det var skikkelig kjipt!

Så jeg ble sykemeldt og begynte hos fysioterapeut, for å få behandling for armen. Jeg kunne ikke bruke pc lenger, det funket ikke selv om jeg prøvde med en annen type mus. Det var for intense smerter i både nakke, skulder og arm, og armen var ikke brukendes til noe som helst.

.

Jeg måtte stoppe opp treningen på Elixia, for jeg turte ikke å fortsette. Jeg var redd for å påvirke arm og nakke negativt, for de skulle vel helst ha ro. Apparat- og vekttrening var i alle fall uaktuelt og kondistrening ville heller ikke være så bra, med betennelse i armen, følte jeg.

På det tidspunktet hadde jeg trent i flere måneder, men formen hadde ikke blitt bedre. Tvert i mot, jeg var bare blitt i enda dårligere form. Jeg hadde riktignok økt muskelmassen betraktelig, men jeg hadde likevel ikke oppnådd å få mer energi.

Likevel ga jeg ikke opp! Jeg tenkte at denne pausen ville gjøre at jeg kunne samle krefter og at jeg snart ville være tilbake i jobb igjen, og at jeg ville fortsette treningen så snart armen var friskmeldt!

.

Uken før jul var jeg tilbake i jobb i 50% stilling, for å begynne med en myk start. Det var så deilig å møte kolleger igjen, og å være tilbake der jeg trivdes så godt.  Formen var ikke så god, jeg merket jo det, men jeg tenkte at det ville bedre seg når jeg kom inn i oppgavene igjen. Evig optimist! Det skal jeg ha!

For det er klart, alt gikk ikke så bra. Jeg må vel innrømme at jeg slet med konsentrasjonen. Det hadde selvfølgelig skjedd en del de 4 månedene jeg hadde vært borte, verden står ikke stille, og det var en del nytt å sette seg inn i. Så jeg måtte anstrenge meg maks for å oppdatere meg på diverse ting, og etter hvert kom symptomer som svimmelhet og hodepine. Jeg hadde også begynt å slite mer og mer med søvnen, og lite og dårlig søvn er ikke noe godt grunnlag for konsentrasjon og maks ytelse på jobb.

.

Jeg hadde ny legetime fredagen etter at jeg hadde jobbet den uken. Det var da fastlegen min la frem testresultater fra nylig tatte blodprøver – og også prøver fra røntgenundersøkelser, tror jeg – og sa til meg at han mente at jeg hadde fått ME.

Jeg husker ikke akkurat hva jeg tenkte. Det kan ha vært noe sånt som at ”ting falt på plass”, men på den annen side så visste jeg ikke så mye om ME den gang. Jeg visste bare at ”noe var galt” med meg. Jeg fungerte ikke lenger. Så da var det vel greit å få en diagnose på at jeg var syk.

.

Blodprøver viste i alle fall at jeg hadde en EBV-infeksjon. Jeg var over den akutte fasen av sykdommen, men kroppen var ikke riktig frisk igjen enda. Det var noe med en IgM-verdi som skulle være negativ, men den var enda positiv. Noe sånt. I alle fall var jeg ikke frisk enda.

Jeg ble selvfølgelig sendt til videre utredninger. To indremedisinere var jeg hos. Først en som jeg fikk time hos med en gang, og deretter ME-spesialist G. Aasen for å få bekreftet diagnosen.

.

Men nå tror jeg at jeg stopper for denne gang. Jeg er utrolig sliten og trenger å legge meg og hvile igjen. Må bare kapitulere, for jeg orker ikke å sitte oppreist mer pga ’infeksjonssmertene’ + at jeg fryser, er svimmel og kjenner hodepinen komme snikende og sette seg rett i pannen.

.

Jeg hadde tenkt å fortelle om en ny legetime jeg var på denne uken. Jeg er jo på leting etter en ny fastlege, etter at min gamle er blitt syk. Og det er sannelig ikke lett.  Jeg kan jo si så mye som at jeg fortsatt ikke har funnet noen som kan hjelpe meg.

Jeg ønsker meg legehjelp, men det ser ut til å være vanskelig når man først har fått en ME-diagnose.  Må det bli slik at man ikke skal nevne den, for at man skal få hjelp?

.

Og jeg vil ikke ha hjelp for stressmestring (Heldigvis ingen som har tilbudt meg det heller). Jeg har hatt et travelt liv, men sikkert ikke så mye verre enn for mange andre travle dobbeltarbeidende foreldre. Poenget er at jeg i tillegg til en travel hverdag har en kropp som har hatt lite motstandskraft mot infeksjoner!  Og DET har det vært tøft å håndtere – uten adekvat legehjelp! Og er det fortsatt!!

.

Det er faktisk hårreisende at man skal bli avvist hos leger fordi man har en ME-diagnose. Som hun siste legen jeg var hos sa: – ”Du kan komme til meg med det som ikke har med ME å gjøre.” (!)

.

Øyenbryn som Brooke Shields

17 Oct

Da jeg sto opp tidlig i morges, følte jeg meg ganske bra. Er alltid stiv i muskulatur og skjelett om morgenen, og det tar litt tid «å løsne opp», men det går som regel bedre utover dagen. Spiste et par knekkebrød med ost og drakk en kopp te, mens jeg satt og tenkte på at jeg ville ringe en god venninne og høre om hun fortsatt hadde lyst og anledning til å komme over en liten tur til kvelden. For vi hadde en løs avtale om at hun skulle komme. Jeg ville ringe om jeg følte meg frisk nok. Det er jo dessverre alltid vanskelig å gjøre faste avtaler.

For såpass bra følte jeg meg. Etter frokost satte jeg meg litt ved pc’n for å se om det var noe nytt. Var innom noen blogger jeg følger, Twitter, Facebook, sjekket nyheter, og surfet ellers litt rundt på måfå.

Inspirert av noen glamblogger jeg ramlet innom, fant jeg ut at det hadde vært godt å ikke se så kjip ut; Blek i ansiktet, mørke ringer under øynene, og med litt for mye busk over – huff! Altfor sjelden jeg har prioritert utseendet den siste tiden. Så jeg satte i gang leteaksjon etter colo-kremen som jeg visste at jeg hadde kjøpt for ca 4-5 år siden, for farging av vipper og øyenbryn. Og jammen fant jeg den ikke ved første forsøk(!) Ganske imponerende faktisk, for det er synd å si det, men det er ikke akkurat veldig ryddig på kommoden og i skuffene der jeg har skjønnhetsprodukter o.l oppbevart.

Jeg var litt usikker på om colo-kremen muligens var blitt for gammel og ikke funket lenger, men jeg tenkte at for å få vite det, så var eneste mulighet å gi den et forsøk. Og dessuten så hadde jeg ingen nyere i huset, og jeg ville farge bryn . Jeg blandet de medfølgende ingrediensene i pakken, og smurte blandingen godt på brynene, og mens jeg ventet på at kremen skulle få meg til å ligne Brooke Shields, lakkerte jeg finger- og tånegler. Riktig så deilig med litt egenpleie.

Da var tiden kommet for å vaske av kremen. Det ble litt jobbing og styr, for jammen satt den fast. Vann alene var i alle fall ikke nok, da dro jeg bare kremen utover pannen. Jeg måtte til med både såpe og mengder med vann og papir for å få vasket og tørket den av.

Og herlighet – resultatet ble i alle fall ikke for lyst! Det er mulig jeg hadde latt kremen få virke for lenge, for jeg sjekket ikke klokken så nøye, og jeg hadde vært veldig dedikert til oppgaven med påføring av neglelakk i virkeperioden. Og helt ærlig, jeg innrømmer at jeg leste ikke bruksanvisningen. Jeg farget jo brynene ganske ofte i «mitt tidligere liv», så dette hadde jeg jammen erfaring fra og kunnskap om fra før.

Hm. Her var det bare å nappe vekk det som nappes vekk kunne. Jeg jobbet en stund med pinsetten og jo da, det ble faktisk ganske greit til slutt. Heldigvis. Og etter at jeg også hadde lagt på litt mascara, eyeliner og øyenskygge for å «balansere» det litt, ble jeg faktisk ganske fin. Nå er jeg prikk lik Fru Shields, haha;D

Brooke Shields - mitt forbilde da jeg var 15-16 år på begynnelsen av 80-tallet

Brooke Shields, et av mine forbilder fra da jeg var 15-16 år på begynnelsen av 80-tallet. Bildet er fra 2008.

.

En tur i butikken var helt nødvendig når jeg planla å få besøk. Av med joggebukse og på med noen anstendige klær først, og så ut døra. Begynte å bli litt sliten etter alle strabasene tidligere på morgenen, så gangen var ikke så rask. Litt oppe i veien møtte jeg en dame på i alle fall 70 år, etter rynker i ansiktet å dømme, som kom rusende med staver i hendene i en imponerende fart. Tenkt den som kunne bli gammel og være i så god form, det må være fint.

Jeg fortsatte mot butikken gjennom en gruslagt gangvei, og snart hørte jeg bak meg lyden av noen som kom nærmere, sammen med et eller annet med hjul på. Jeg snudde meg ikke, men tenkte litt sarkastisk for meg selv at der kommer det nok noen i god fart med gåstol. Lyden var snart rett bak meg, og jeg skjønte at det likevel ikke kunne være noen med gåstol, det var helt «feil lyd» for det, og jeg skulle snart se at det var en trillebag som hadde laget lyden. Og der passerte den meg, sammen med nok en dame på i alle fall minst 70 år (det bor mange eldre her i området). For en fart, man kan jo ikke annet enn å bli imponert. Og litt lei seg over hvor sakte man selv faktisk makter å forflytte seg.

«Gåstol-tankene mine» minner meg om en episode for et par uker siden. Da var jeg også på vei til butikken. Ble plutselig veldig svimmel og trengte et sted å sette meg ned, og siden det er et busstopp på veien med en benk akkurat der, så styrte jeg ditover. Akkurat da sto det tre eldre kvinner på, jeg vil anslå rundt 80 år, i munter passiar, ved benken. Dvs. den ene satt på gåstolen sin, mens de to andre sto ved siden av henne. Det føltes liksom litt rart at jeg skulle komme og sette meg der mens de sto, og jeg lurte på om jeg skulle si noe. Men jeg tenkte at det var litt teit å begynne å prate og legge ut en masse, så jeg bare smøg meg inn forbi dem og satte meg, litt unnskyldende riktignok, ned på benken. De tittet litt på meg, og jeg lurte på hva de tenkte. Jeg håpet nesten noen skulle si noe, slik at det åpnet for en samtale, men de bare fortsatte praten seg imellom. Jeg krysset fingre for at ingen andre ville komme til busstoppet før bussen kom, for da ville de sikkert tenke at jeg var en slubbert som ikke ville reise meg for de eldre. Men heldigvis kom det ingen, og bussen kom og damene steg på og forsvant.

Vel, jeg kom meg til butikken og fikk handlet det jeg skulle. Kjøpte bl.a en stor kalkunfilet og poteter og fløte, for jeg tenkte å lage fløtegratinerte poteter til middag om det ble slik at jeg fikk besøk. Og jeg handlet friske grønnsaker til en salat ved siden av, og is og brownies til dessert. Det var masse folk i butikken, typisk lørdagsstress med fulle handlevogner overalt, og lange køer. Jeg passer egentlig på å handle til andre tider, men innimellom må man til pers midt i «rushet», og da er det godt å bli ferdig og få kommet seg ut igjen.

Men huff! Jeg glemte å fortelle: Jeg hadde satt fra meg handlevognen, og husket ikke hvor. Ble gående en stund og lete gjennom hele butikken for å finne den igjen, og det var like før tanken kom om at noen hadde «stjålet» den. Haha, veldig bra at jeg ikke så noen vogner som hadde nesten samme innhold som min;D Jeg fant den heldigvis igjen til slutt, men kunne fortsatt ikke huske at jeg hadde satt den fra meg akkurat der.

Endelig hjemme igjen følte jeg meg helt tom for krefter. Jeg fikk ryddet inn varene jeg hadde kjøpt i fryser og kjøleskap osv, men så måtte jeg bare ta en timeout og få meg litt hvile. Var helt ærlig talt dønn ferdig, jeg frøs og kroppen verket. Tok på meg et par ullgensere og la meg på sofaen med dyne og pledd for å prøve å få sove i et par timer. Hadde veldig hjertebank og kjente melkesyren laget verk i bena. Og nå kom også ‘infeksjonssmertene’ snikende. Min store skrekk i verden. Det var vanskelig å få ro nok i kroppen til å sovne, men etter noen rolige pusteøvelser sloknet jeg til slutt.

Klokken halv ti på kvelden våknet jeg helt fortumlet. Det var jo helt mørkt ute! Følte meg elendig, både pga at jeg fortsatt kjente meg veldig dårlig, men aller mest fordi jeg var kjempeskuffet over at jeg hadde sovet bort hele lørdagsettermiddagen og -kvelden.

Jeg skulle jo ha ringt venninnen min! Og kan hende har hun kansellert andre avtaler i kveld fordi hun ventet på telefon fra meg? Jeg vil jo ikke at vennene mine skal lide for min sykdom. Jeg må i alle fall få sagt til henne at hun ikke må være redd for å ringe meg om det skulle være noe. At hun ikke forstyrrer. Hun vet nemlig etter hvert en del om ME, og lar det ofte være opp til meg å ringe. Hun sender oftest en tekstmeldig først for å spørre om jeg vil snakke. Så jeg ikke skal bli forstyrret om jeg hviler. Håper jeg er en like god venninne tilbake. Skal i alle fall gjøre så godt jeg kan. Men jeg er lei meg for i kveld.

Vel, nå sitter jeg her og forteller om hvordan dagen min ble. En nesten helt vanlig lørdag i oktober. Den ble ikke akkurat slik jeg ønsket den skulle bli. Men jeg har i alle fall fått øyenbryn som Brooke Shields.

.

Dette innlegget dedikeres min gode venninne E. Takk for at du er den du er.