Anbefalt blogginnlegg: «Live Landmark og Lightning Process – penger, løgn, og livstruende bivirkninger»

Hentet fra bloggen unfiltered perception

«LP baserer seg også på et par kjente teknikker, blant annet kognitiv terapi, en form for psykoterapi som enkelt sagt handler om å få pasienten til å endre tankemønstre som er uheldige, og som har dokumentert effekt for en del psykologiske lidelser. Så det er ikke usannsynlig at LP kan hjelpe en del mennesker med enkelte typer lidelser. Problemet er at vi ikke vet fordi det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon på effekt, og dermed må det regnes som alternativ behandling som ikke burde selges til alvorlig syke personer.

Men enda verre er det at LP i bunn og grunn er ren business. Det markedsføres aggressivt mot ME-syke med villedende påstander og mirakelhistorier. Som vi skal se brukes det til dels «skitne metoder» for å gjøre dette treningsprogrammet spiselig for folk i sentrale posisjoner, og det kanskje verste av alt er at bivirkninger feies under teppet og bortforklares med at det er brukerne som «gjør LP feil».

Problemet er altså ikke nødvendigvis LP i seg selv, men måten det læres bort, markedsføres, og måten utøvere og ledere angriper brukere som stiller seg kritiske til metoden, omtrent som en form for scientologi eller annen kult.»

Les hele blogginnlegget: HER

Flere sykere av omstridt ME-behandling

Hentet fra Dagens Medisin: HER

NAFKAM har varslet helsemyndighetene etter at flere ME-pasienter skal ha blitt sykere etter kurs i Lightning Process.

Tre ME- pasienter har rapportert til Nasjonalt Informasjonssenter om alternativ behandling (NAFKAM) at deres helsesituasjon har blitt betydelig forverret etter å ha deltatt på kurs i det såkalte Lightning Process (LP)

Varsler fra flere pasienter
LP er et tre dagers treningsprogram som er utviklet av britiske Phil Parker. LP brukes først og fremst av pasienter med ME eller ME-lignende tilstander, men også av personer med depresjon, stress og fibromyalgi.

 Varslene fra flere pasienter om forverret helsetilstand har nå medført at NAFKAM har sendt varsel til Helsedirektoratet og Helsetilsynet om mulig grunn til bekymring.

– Vi registrerer sykdomsforløp som, etter bruk av alternativ behandling, har utviklet seg eksepsjonelt godt eller dårlig. Disse samler vi i Register for eksepsjonelle sykdomsforløp, RESF. Dersom vi mottar tre eller flere rapporter om negative sykdomsforløp tilknyttet en bestemt behandlingsform, har vi rutiner på å varsle helsemyndighetene, sier NAFKAM-direktør, Vinjar Fønnebø.

Rapporterer også bedring
Han forklarer at denne rutinen gjelder spesielt for historier innmeldt av kronikere.

Dersom de mottar historier fra personer med livstruende sykdom, som har opplevd å bli eksepsjonelt dårligere etter bruk av alternativ behandling, vil dette straks bli meldt til helsemyndighetene.

Fønnebø gjør samtidig oppmerksom på at RESF også inneholder 22 historier fra pasienter som har opplevd sine sykdomsforløp som eksepsjonelt bedre etter bruk av Lightning Process-teknikker.

– Disse er oversendt til forskerne på NAFKAM for å vurdere om man skal igangsette kontrollerte kliniske studier, sier han ifølge NAFKAM

Instruktører i Lightning Process mener at man gjennom bestemte øvelser kan snu negative tankemønstre, og slik kurere sykdom. I Norge er den alternative behandlingsformen spesielt mye brukt av ME-pasienter.

NAFKAM varsler helsemyndighetene om LP (Lightning Process)!

Tre ME– pasienter har rapportert til NAFKAM at deres helsesituasjon har blitt betydelig forverret etter å ha deltatt på kurs i Lightning Process. Dette har medført at NAFKAM har sendt varsel til Helsedirektoratet og Helsetilsynet om mulig grunn til bekymring.

– Vi registrerer sykdomsforløp som, etter bruk av alternativ behandling, har utviklet seg eksepsjonelt godt eller dårlig. Disse samler vi i Register for eksepsjonelle sykdomsforløp, RESF. Dersom vi mottar tre eller flere bekymringsmeldinger om negative sykdomsforløp tilknyttet en bestemt behandlingsform, har vi rutiner på å varsle helsemyndighetene, sier NAFKAM-direktør, Vinjar Fønnebø.

Han forklarer at denne rutinen gjelder spesielt for historier innmeldt av kronikere. Dersom de mottar historier fra personer med livstruende sykdom, som har opplevd å bli eksepsjonelt dårligere etter bruk av alternativ behandling, vil dette straks bli meldt til helsemyndighetene.

Fønnebø gjør samtidig oppmerksom på at RESF også inneholder 22 historier fra pasienter som har opplevd sine sykdomsforløp som eksepsjonelt bedre etter bruk av Lightning Process-teknikker.

– Disse er oversendt til forskerne på NAFKAM for å vurdere om man skal igangsette kontrollerte kliniske studier.

Instruktører i Lightning Process mener at man gjennom bestemte øvelser kan snu negative tankemønstre, og slik kurere sykdom. I Norge er den alternative behandlingsformen spesielt mye brukt av ME-pasienter.

Fredag, 6. januar 2012

Kildeadresse: http://www.nifab.no/aktuelt/nifab/nafkam_varsler_helsemyndighetene_om_lightning_process

Jeg skrev for mye positivt om Lightning Process rett etter at jeg tok kurset.

Jeg var så veldig ivrig på at jeg skulle greie å bli bedre etter LP-kurset. Jeg var full av optimisme og pågangsmot. Siden så mange andre greide dette, så skulle da jeg også få det til!!

Sånn tenkte jeg.

Men det gikk hele tiden veldig opp og ned. Jeg skulle leve som om jeg var frisk, og bare stå på. Gjøre ting jeg normalt ikke gjorde, ja helst snu om på hele livet, var rådet vi fikk på kurset. Men den “prosessen” var jo det viktigste, den er selve “nøkkelen til det gode liv».

Selve kurset har jeg egentlig ikke noe i mot, det var faktisk ganske interessant og morsomt, og det var veldig mange nyttige ting vi lærte.

Det som er feil er at de mener at de kan gjøre ME-syke friske!!

Jeg synes igrunnen det er et bra selvutviklingskurs, jeg!

Og mye av det vi lærte kan jeg bruke på en dårlig dag. Det er litt artig å bruke det også – ikke minst det jeg nevnte om å gjøre ting man ikke pleier å gjøre, eller gjøre ting motsatt eller på en annen måte..osv osv.

Men man blir jo ikke frisk av ME ved å holde på sånn.

Det er blank løgn! Og det føles nå merkelig at jeg i det hele tatt kunne tro at det var mulig.

Så jeg er litt lei for at jeg skrev så mye positivt om kurset. Til min unnskyldning så var det jo nettopp det jeg hadde fått beskjed om å gjøre. Ja, ikke skrive på bloggen da, men prise alt som var, overdrive glede og forventninger, smile hele tiden, og bare være glad og tenke positive tanker.

Så egentlig skulle jeg ikke ha blogget i tiden etter kurset! Men så ble det bare sånn. Jeg boblet over, og måtte dele gleden og optimismen min med dere.

Huff og huff. Jeg har noen blogginnlegg som jeg burde legge inn noen ord nederst på, har jeg tenkt. Om at LP ikke kurerer fysiske sykdommer. Om at jeg etter kurset var veldig innstilt på at jeg skulle klare å bli bedre, og at jeg derfor la tilside all sunn skepsis.

Det var jo nettopp det vi ble fortalt at vi skulle gjøre. Ikke bruke vår analytiske sans. Det var et kriterium for i det hele tatt å få lov til å delta på kurset.

Og jeg var så positiv til det jeg hadde lært fordi jeg så desperat ønsket å bli frisk!!

Jeg kunne jo slette disse blogginnleggene, men så har jeg ikke så lyst til det heller. De forteller jo en del av “historien min”..

Men jeg vil ikke være med på å påvirke noen til å tro at LP vil gjøre dem friske. For har man en fysisk sykdom, så funker ikke LP til det.

Og jeg vil da slettes ikke gi Live Landmark og co gratis reklame for kurset. Ikke så lenge de fortsetter å si at de kan gjøre ME-syke friske i alle fall. Som sagt, det er et bra selvutviklingskurs. Punktum.

Alt dette er det veldig viktig for meg å få sagt til dere alle. Jeg har tenkt mye på det i det siste.

Jeg holder på å skrive ned «min LP-historie», men jeg blir jo aldri ferdig, for det er stadig mer jeg vil ha med, så da blir det for langt, og så må jeg kutte igjen.

Historien min er vel ikke noe mer spesiell enn andres, så den er ikke så viktig sånn sett, men det er selvfølgelig viktig at så mange som mulig står frem og forteller, slik at det blir kjent at vi er mange som ikke ble friske av dette (selvutviklings-)kurset, som jeg altså liker å kalle det.

På bloggen me-nyheter kan du forresten nå lese mange historier fra pasienter som har deltatt på LP-kurs: En ME-pasients erfaring med Lightning Process. Den posten utløste et skred av historier fra andre ME-syke med lignende erfaringer, se kommentarfeltet.

Offentlig tilbud kan forverre ME

Publisert på nrk.no 11.11.2011

– Offentlige myndigheter tilbyr ME-pasienter behandling som kan gjøre dem mye sykere. Det sier ME-syke Venke Midtlien.

For andre gang tilbyr nå myndighetene i Skien kommune et kurs i Lightning process til sykemeldte i kommunen.

– Skien kommune og NAV tilbyr ME-pasienter behandling som kan gjøre dem mye sykere, sier Venke Midtlien som selv har forsøkt Lightning process.

Lightning process er en metode som går på å lære seg nye tenkemåter. Metoden skal være spesielt egnet for sykdommen ME men Midtlien mener det kan få alvorlige konsekvenser å delta.

– Jeg kjenner mange som har opplevd en alvorlig forverring av sykdommen og som har vært i nærheten av å dø etter at de har gjennomført en lihtning-prosess, forteller Midtlien.

Les hele artikkelen HER

Har hatt oppfølgingssamtale med coachen min!

Nå har jeg akkurat hatt oppfølgingssamtale med coachen min på telefon!

Det var kjempeinspirerende å snakke med henne. Hun er så behagelig blid og positiv, og jeg fikk mange fine tilbakemeldinger.

At jeg fikk bronkitt et par dager etter kurset var faktisk et tegn på at jeg har gjort ting riktig. Med ME jobber immunforsvaret på høygir, og det er derfor mange ME-syke opplever at de ikke får så mange vanlige sykdommer som forkjølelse og influensa etc. Når jeg nå har jobbet for å fikse «defekten» eller hva jeg skal kalle det, med hormonbalansen osv. i kroppen, så roer immunforsvaret seg, og man blir mer mottakelig for div. vanlige infeksjoner. Så det er vanlig å oppleve at man kan bli syk i etterkant av kurset.

Ellers fortalte jeg henne om hvordan jeg opplever fremgangen. At jeg kan gjøre mye mer enn før, men at det tar tid å bygge seg opp igjen. Og hun syntes det jeg allerede hadde oppnådd var kjempebra, og sa at jeg skulle gjøre det som føltes riktig for meg.

Jeg sa at jeg hadde måttet hvile litt innimellom, og det var (selvfølgelig) viktig når kroppen trenger det. Man skal ikke presse seg for mye, men gjøre det man føler er naturlig. Jeg sa også at mange ganger bruker jeg bare viljen til å gjennomføre ting, fordi det er helt greit for meg, så lenge jeg ikke opplever krasj i etterkant. Og det var jo stort sett helt umulig før, så der har det skjedd endringer i kroppen.

Egentlig hadde jeg ikke så mange spørsmål, fordi jeg føler at det går veldig fint. Men hun sa at jeg bare kunne ringe henne eller en av de andre coachene om og når jeg skulle lure på noe eller føler at jeg skulle stå fast etc. Og terskelen for å ta kontakt skal være lav. Og det er jo veldig bra!

Ellers har de også oppfølgingskurs for de som trenger påfyll, har behov for mer veilening eller bare føler for oppfølging. Det er et halvdagskurs på 4 timer, og arrangeres hver måned.

Utrolig positivt. Jeg føler en veldig god støtte og ønske fra coachen min om at jeg skal lykkes. Det at jeg kan ta kontakt med henne når som helst, betyr veldig mye. Som hun sa – sånn ca – : – Jeg og Live er blitt friske av ME, og vi ønsker at du/dere også skal bli friske. Og så sa hun mye om støtte og oppfølging og at det er bare å ringe henne om det er noe.

Jeg blir så glad når jeg snakker med slike positive mennesker. Det kjennes godt langt inn i brystet.

(Ja, jeg er et veldig følelsesmenneske, og suger til meg andres «energier» – både på godt og vondt. Akkurat som jeg er veldig kreativ – lurer på hvor det ble av, forresten?:p – og det spiller nok en rolle ift. at jeg forholdsvis lett tar til meg og lærer å bruke verktøy som LP.)

-«Jeg liker sånne blide mennesker som deg.»

LP burde egentlig vært obligatorisk for alle å lære. Både friske og syke. Aller mest for en selv, men også for menneskene man omgås.

Jeg går rundt og smiler om dagen, fordi jeg kjenner jeg er glad. Jeg er glad for den gode fremgangen, og fordi jeg nå kan gjøre alt det jeg har lyst til. Jeg gjør ting noen ganger bare fordi jeg kan, og det i seg selv gir en stor glede.

LP er så mye mer enn bare å tenke positivt, men det er vel akkurat det mennsekene rundt meg merker best. Jeg får så mange hyggelige reaksjoner, både fra kjente og ukjente jeg møter, på gleden og entusiasmen jeg viser – og utstråler.

Når man smiler og er blid og hyggelig, får man så og si alltid et smil tilbake. Ikke det at jeg ikke visste det fra før, men det er noe annet nå, jeg kjenner gleden helt innenfra, og bare må få formidlet den videre.

Bare et lite eksempel: Her om dagen var jeg en tur innom Narvesen og handlet, og vekslet noen ord med jenta som ekspederte meg. Det var masse mennsker der, stressende og travelt for de bak disken, og hun så naturlig nok litt sliten ut. Men plutselig smiler hun, ser rett på meg og sier: -«Jeg liker sånne blide mennesker som deg.»

Er ikke det deilig å høre? Jeg ble faktisk litt paff, for jeg tenkte ikke på at jeg var blid der og da. Det kom faktisk helt naturlig, fordi jeg bare var glad, og setter så stor pris på livet og det jeg greier å gjøre. Og det synes, og smitter over på andre. Og det igjen gir meg enda mer glede – å se andre mennesker smile, og kanskje bidra til at noen får en bedre dag?

ME, kognitiv terapi og LP

Jeg har fått tips av en venninne om en artikkel i Dagens Medisin, og vil gjerne dele den med dere, sammen med noen egne kommentarer. Og tusen takk – tar gjerne imot flere tips om gode artikler!

Et avsnitt hentet fra artikkelen (min utheving):

Så skal vi kanskje overlate denne sykdommen til biokjemikerne og vente på at de fikser motoren? Jeg tror ikke det. Ikke fordi psykiateren neppe kan finne en psykiatrisk diagnose som passer, men rett og slett fordi mennesket er så sammensatt, så komplekst og så mangfoldig at både sjel og legeme er koblet inn i ethvert menneskelig avvik fra «normalen», hva nå dette begrepet egentlig innebærer.

Jeg synes dette er en god artikkel. Vi er hele mennesker, hode og kropp henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. Det er ikke bare hjernen som påvirker kroppen, men kroppen påvirker også hjernen. Det siste tenker man kanskje ikke så mye på?

Vi mennesker er stort sett vanedyr, og havner lett inn i faste spor. Vi gjør ofte de samme tingene hver dag, gjør de samme valgene, tenker de samme tankene. Dette gjelder helt banale ting som at vi setter oss på samme sted på bussen, sitter ved det samme lunsjbordet i kantina på jobben, velger samme rundtur for joggeturen, hører på samme type musikk – til at vi gjerne (og spesielt ettersom vi blir voksne) blir trege til å endre meninger og dermed følelser. Har vi tatt et standpunkt til noe, holder vi oss ofte til våre overbevisninger.

Mange av disse mønstrene er helt greie, de kommer av bevisste eller ubevisste valg vi tar, ofte fordi de gavner oss. Men så kan det skje ting i livet som gjør at vi blir tvunget inn på spor som virker destruktive. Ikke i øyeblikket, men på sikt. Men da kan vanen allerede være så innarbeidet, og kroppen har begynt å sende negative signaler til hjernen, som igjen sender negative signaler tilbake.

Man blir slått ut av sykdom, akutt eller litt etter litt over tid, og man må til slutt kapitulere og legge seg under dynen. Det varer og varer, det går måneder – og år – men sykdommen går ikke over, tvert imot blir man bare sykere. Mer smerter, flere symtomer, mer energiløshet. Hva er det som skjer?

Det er jo egentlig ikke noe rart at man føler seg totalt energiløs og får store smerter når man ligger i sengen eller på sofaen i flere år, har mistet alt som heter livskvalitet og strever med bare å få i seg mat og å kle på seg. I bevisstheten tenker man positive tanker og ligger og drømmer om hva man skal gjøre når man blir frisk, men dette hjelper slettes ikke for å bli frisk. Fordi man ikke har med seg underbevisstheten. Det er det som foregår der som må endres for at man skal bli frisk.

Forfatteren av artikkelen skriver at det også må være plass til psykiatrien, ikke for å forklare sykdommen, men for å hjelpe pasienten til å takle en hverdag som er ille nok med en slik alvorlig sykdom. Jeg er til en viss grad enig. Jeg regner med at det er kognitiv terapi han sikter til, og det vil nok sikkert bevisstgjøre pasienten situasjonen, og hjelpe ham med å forstå sykdommen bedre.

Men hvor mye bedre vil pasienten bli av kognitiv adferdsterapi? På hvilken måte skal han takle situasjonen bedre? Det jeg kunne ønsket meg da jeg lå på sofaen, var heller noen som kunne kommet og handlet for meg, støvsugd, vasket tøy og lagd mat. De bevisste tankene mine følte jeg var positive. Sånn stort sett i alle fall, jeg kjente også ofte på sinne og frustrasjon, men hva kan kognitiv adferdsterapi gjøre med det? Bli mer bevisst disse tankene? Jeg følte ikke at jeg led så veldig pga tankene mine. Men så klart var det noen ting å ta tak i der, ting å endre på, jeg var bare ikke helt klar over det.

Jeg trengte et potent verktøy som både kunne gjøre meg bevisst på hva som lett skjer i underbevisstheten hos mennesker med langvarig sykdom, og ikke minst hvordan jeg kunne stoppe det jeg ønsket og trengte å stoppe, og erstatte disse tingene med positive prosesser som vil gjøre meg frisk. Jeg vil ikke bare lære å leve med sykdommen, jeg vil ut av den! Og der er den store forskjellen mellom kognitiv adferdsterapi og Lightning Process.

Jeg skal ikke påberope meg å kunne så mye om kognitiv adferdsterapi, for jeg vet svært lite, men undersøkelser har vel ikke vist at ME-syke har så stor hjelp av det? Det er gjort noen undersøkelser, men jeg husker ikke tallene.

LP vet jeg derimot mye om nå, og jeg er svært overrasket over kraften i dette verktøyet. Eller, rettere sagt, kraften i hjernen vår, når vi lærer å bruke den. Det er som sagt nå, minst hundre ganger, hard jobbing, men man kjenner likevel fort at det virker, og belønningen er enorm!

Jeg skal likevel ikke anbefale det for alle, selv om jeg kunne ha lyst. Det er så mye som faller inn under ME-diagnosen, det må jo være flere ulike sykdommer faktisk? I tillegg er det veldig delte meninger om metoden. Det får være opp til enhver hva de velger å prøve ut for å bli friske.

Selv har jeg dessuten en lang vei å gå før jeg blir helt frisk. Jeg bruker prosessen nå selv om jeg har fått bronkitt, og det hjelper meg gjennom dagen, men jeg trenger likevel hvile, og tør ikke presse meg for mye. Hoster så mye om natten, så ligger etter med søvn. Men om noen dager, når jeg blir frisk av bronkitten, så er jeg tilbake der jeg vil være – på vei mot å bli helt frisk igjen!

.

ME-sykdommen, familien og legene

Artikkelen er hentet fra Dagens Medisin: HER

Med rette har det vært spekulert, synset og følt omkring denne tilsynelatende gåtefulle sykdommen. Nå ser det heldigvis ut til at man får mer kjøtt på bena og etiologien ser ut til å komme seg over spekulasjonsstadiet.

Av Dag Coucheron, psykiater

Dette er bra, og samtidig litt trist. Bra, fordi disse pasientene fortjener å bli tatt på alvor og litt trist fordi man må ha laboratorieprøver, røntgenbilder eller andre naturvitenskapelige holdepunkter for at en sykdom er en sykdom.

Legene har vært skeptiske til denne formodede «funksjonelle» lidelsen. Er det virkelig en sykdom? Simulerer pasienten? Er det slik at pasienten lurer oss?

Ingen liker å bli lurt. Derfor er det viktig å undersøke saken så grundig vi kan, før merkelappen simulant, hypokonder eller hysteriker blir limt fast i pannen på vårt medmenneske.

SENDT TIL PSYKIATEREN: To søstre er mine pasienter. Den ene er tolv, den andre er syv år. Begge er så syke at de bare sporadisk kan møte på kontoret. I tillegg er en av foreldrene ME-syk. Diagnosen er ikke stilt av meg eller av fastlegen, men av en av landets ledende eksperter på området, en ordentlig, skikkelig indremedisiner med lang fartstid og stor troverdighet i det medisinske systemet.
Hvorfor er disse personene sendt til psykiater? Fordi man ønsket en psykiatrisk utredning. Det kunne jo være at det var psykiatri, alt sammen.

(min utheving:)
Konklusjonen på undersøkelsene har vært klar lenge. Ingen av de tre er psykisk syke. Tvert imot. Alle tre er svært velfungerende, intellektuelt og emosjonelt. Altså helt friske psykisk- bortsett fra at de ikke orker hverdagen. – Den er preget av residiverende og langvarige influensalignende infeksjonssymptomer, søvnproblemer og påfallende stor funksjonssvikt. Barna er slitne, kvalme, kraftløse, tåler verken lyd eller lys, vippes av pinnen av høyrøstet tale, legger på seg, klarer av og til ikke å gå ned trappen eller gjennomføre en eneste klokketime på skolen. Slik har faktisk ganske mange det. Symptombildet stemmer påfallende godt med andre jeg har møtt med samme diagnose.

Hva er det som feiler dem? Rent umiddelbart er det nærliggende å tenke på en overbelastet organisme. Maskinen er blitt utsatt for så store belastninger at den går i stå. Men så kommer pasienten seg litt, håpet tennes og – så blir man slått ned igjen.

Verre blir det når familien til slike pasienter selv begynner å tvile. «Kanskje vil de bare ha oppmerksomhet», sier stjålne øyekast og høflige, men tvilende kommentarer: «Jeg forstår at du ikke har det lett». Og så blir det kanskje lenge til neste gang venninnen ringer opp igjen.

På skolen begynner læreren å undres. Det skulle ikke være noe så enkelt som at eleven er for morsbunden? Kanskje hun/han rett og slett er lat? Noe galt er det nok med familien. Best er det å kople barnevernet inn. For sikkerhets skyld. Noen nidkjære ansatte i den etaten kan lett finne et eller annet som ikke er som det skal. Barna er overbeskyttet – de er ikke sosialiserte i barnehagen, for lite trent i livets harde skole, foreldrene er for lite villige til å slippe barna fra seg osv.

I noen tilfeller kan det faktisk gå så galt at barnevernet diskuterer omsorgsovertakelse. Det vil si at man med loven i hånd fjerner barnet fra foreldrene. Fordi barnet har myalgisk encefalopati (ME) – eller hva man etter hvert velger å kalle denne sykdommen.

BEHOV FOR PSYKIATRIEN.  (min utheving:) Så skal vi kanskje overlate denne sykdommen til biokjemikerne og vente på at de fikser motoren? Jeg tror ikke det. Ikke fordi psykiateren neppe kan finne en psykiatrisk diagnose som passer, men rett og slett fordi mennesket er så sammensatt, så komplekst og så mangfoldig at både sjel og legeme er koblet inn i ethvert menneskelig avvik fra «normalen», hva nå dette begrepet egentlig innebærer.

Mye tyder på at det å være «unormal», blir stadig vanskeligere for den som bare er annerledes. Grensene for «normalitet» blir snevrere. Vi vil bli av med de plagsomme syke eller «originalene». Avvik ser ut til å bli sjaltet ut, ofte så raskt som mulig. Uføretrygd fordi man er annerledes? Ja, faktisk. Ikke så sjelden.

Derfor tror jeg det finnes behov for psykiatrien også. Ikke til å forklare sykdommen, men for å hjelpe pasienten til å takle en hverdag som er ille nok med en slik alvorlig sykdom, men også fordi omgivelsene, legene og annet helsepersonell inkludert, ikke er villige til å betrakte sykdommen som sykdom – faktisk forferdelig i seg selv og gjort enda mer belastende fordi disse pasientene ofte ikke blir trodd.

Debatt, Dagens Medisin 2/2011

Brystet kjennes hardt og tett. Jeg tror jeg har fått bronkitt.

Det er litt stille her fra meg nå. Jeg har fått en skikkelig saftig bronkitt, tror jeg. Etter den deilige turen jeg gikk på søndag, så kjente jeg at det begynte å klø i halsen, og i løpet av gårsdagen ble jeg bare dårligere og dårligere. Veldig kjipt at dette skulle skje akkurat nå, når jeg var så godt i gang med mitt nye liv. Brystet kjennes hardt og tett.

Jeg har bare måttet ta en liten pause, og hentet inn dyna på sofaen igjen. Det er altså bare midlertidig (det med dyna), og jeg er veldig bevisst på akkurat det. Jeg må jo bare, for blir man influensasyk eller får bronkitt etc, så skal man selvfølgelig ikke bruke LP på det, men gi kroppen ro og hvile og sjans til å bli frisk igjen.

Dagene før jeg ble syk var i alle fall veldig fine, og jeg gleder meg til infeksjonen slipper taket i kroppen igjen, og jeg kan ta fatt der jeg slapp. Har avtalt shopping med en venninne neste lørdag, og til helgen hadde jeg planer om en tur ut på byen med venner, og kanskje t.o.m drikke litt vin! Hehe, DET er det lenge siden jeg har gjort, for har ikke tålt det særlig bra, og ikke har det smakt noe godt heller, egentlig bydd meg litt imot. Men nå tenker jeg at det kunne jo smake godt..

Håper dere som er innom og leser har fine dager! Og om du har ME, så fatt mot! Det finnes en vei ut. Det er mange som blir friske/mye bedre vha LP, og det er mange som blir friske(re) av biomedisinsk behandling. Selv hadde jeg altså bestemt meg for å starte med biomedisinsk behandling på Lillestrømklinikken. Jeg var sterkt imot LP og trodde ikke et øyeblikk på at «det tullet» ville hjelpe. Men mange ting gjorde at jeg helt plutselig endret mening, og jeg begynte å sette meg mer inn i hva det er. HELT hva det er, skjønte jeg derimot ikke før jeg tok kurset. Eller – kanskje skjønner jeg det ikke enda..?

Jeg er overbevist om at kognitiv terapi og gradert trening ikke gjør noen friske av ME. LP kan ikke sammenlignes med kognitiv terapi, det er noe helt annet. ME er en fysisk sykdom, så hvordan kan det hjelpe? LP er også noe helt annet enn å «tenke positivt». Selv tenkte jeg masse positive tanker og gledet meg til å bli frisk! Jeg VILLE gå ut og være sammen med mennesker, trene osv, men alle fysiske aktiviteter ga meg smerter og gjorde meg dårligere. Jeg var fanget i min egen kropp.

Jeg vet ikke hvorfor noen har utbytte av LP og andre har utbytte av biomedisinsk behandling. Jeg ønsker meg studier på begge, så kanskje det kunne være mulig å forstå litt mer?

Jeg får avslutt for denne gang, og «filosofere» mer senere. Jeg er så ullen og varm i hodet, og får sette pauseknapp på tankene, og krype inn under dyna. Men bare for en liten stund.

Ha en fin dag alle sammen!

Tanker og opplevelser etter avsluttet LP-kurs.

Jeg greier ikke enda å komme med noen konklusjoner. Om de finnes? Dette blir tanker og følelser om hvordan jeg opplever situasjonen akkurat nå. LP er for meg ingen «quick fix», det blir å bygge stein på stein, og det er veldig hardt arbeid. Men jeg føler absolutt at det er verdt det. Jeg er oppe fra sofaen!! Jeg har et verktøy for å lage nye nervebaner i hjernen, som igjen påvirker og leger kroppen min!

Jeg forstår ikke enda akkurat hvordan dette går an, men jeg kjenner at det virker! Jeg har aller mest positive opplevelser ved å bruke prosessen, men det negative jeg har kjent mye på er at jeg har begynt å «produsere mye stress», og det sliter jeg med å stoppe. Har tenkt at det er fordi jeg har jobbet mye med å få energi, og at hjernen «er blitt litt for flink» til det, men nå skjønte jeg plutselig at det er jo fordi jeg faktisk «gjør stress». Jeg VIL bli frisk, jeg VIL at dette skal funke, og jeg «gjør engstelse og stress» for at det ikke skal funke.

Ellers føler jeg dette som en skikkelig berg-og dalbane. I går, ute av huset og på vei til siste kursdag, kjente jeg plutselig en utrolig god følelse i kroppen. Influensafølelsene og denne nye stressfølelsen forsvant på et blunk! Og godfølelsen satt i meg veldig lenge, jeg var smertefri helt til kvelden kom faktisk!

Jeg burde gjøre noen endringer her hjemme, ommøblere stuen slik at jeg ikke ser den gamle hvileplassen min i sofaen med en gang jeg kommer inn. Mange kjøper visst ny sofa, legger seg på andre siden av sengen, bytter sengetøy (ja, den er jo grei), kaster de gamle joggebuksene og kjøper nye klær, ja i det hele tatt gjør endringer på, eller aller helst fjerner, alt det som minner om sykdom. Og det har jeg ikke gjort enda, og bør ta et tak der!

Siste dagen på kurs var også veldig fin og lærerrik. Vi øvde mer på prosessen, og fikk mange tips og råd om hvordan vi skal bygge oss opp og leve fremover. Ett skritt av gangen, ikke presse oss og overdrive. Selvfølgelig sunn mat og nok søvn. Og nå i starten overdrive det som gir oss glede, fordi vi nå er i en sårbar fase. Og mye mer, men jeg husker ikke i farten, for jeg sliter enda med hukommelsen.

Som sagt, det er en skikkelig berg- og dalbane. Hver kveld etter kurs har jeg «gjort mye smerter og stress», men jeg merket i alle fall bedring i går i forhold til de to foregående kveldene. Ikke fullt så sterke smerter og svakere stressfølelse. Og det ser jeg som veldig positivt.

Hver gang vi holder på å «gå i grøfta» (= «gjør smerter, slitenhet osv.), så skal vi gjøre prosessen, helt til vi har oppnådd det vi vil. Og jeg kjenner virkelig at hjernen er et kraftfullt redskap. Nesten litt for kraftig, for det er vel det jeg må jobbe med, å finne balansen i hva jeg ønsker at den skal «utrette» for meg. Å både ønske ‘ro’ ift den nye uroen/stress og ønske ‘energi’ en stund etterpå, er noe jeg må øve på å kontrollere riktig. Og å finne den mest kraftfulle metaforen for å bli kvitt smertene.

Jeg tipper det vil bli bedre av litt fysisk aktivitet, så jeg skal begynne å gå små turer, og så øke etter hvert. I dag har jeg vært i butikken og handlet inn mat, og etter det «gjorde jeg sliten», så har ikke kommet meg ut på tur enda. Egentlig en dårlig unnskyldning, jeg klarer alt, så lenge fysikken holder. Så nå bør jeg gjøre prosessen slik at jeg får energi, og så ta en liten tur ut.

Jeg skriver mer om hvordan det går etter hvert. Det blir en spennende tid fremover! Jeg vet jeg skal heie på meg selv nå, og fokusere på at jeg vil bli frisk! Ja, jeg skal tenke at jeg ER frisk! Og at jeg greier alt jeg vil! Så det gjør jeg. Men det er natulig og lov til å bli sliten når jeg faktisk har gjort mer på disse tre dagene enn jeg har gjort på så lenge jeg nesten kan huske.