Jeg har fått tips av en venninne om en artikkel i Dagens Medisin, og vil gjerne dele den med dere, sammen med noen egne kommentarer. Og tusen takk – tar gjerne imot flere tips om gode artikler!
Et avsnitt hentet fra artikkelen (min utheving):
Så skal vi kanskje overlate denne sykdommen til biokjemikerne og vente på at de fikser motoren? Jeg tror ikke det. Ikke fordi psykiateren neppe kan finne en psykiatrisk diagnose som passer, men rett og slett fordi mennesket er så sammensatt, så komplekst og så mangfoldig at både sjel og legeme er koblet inn i ethvert menneskelig avvik fra «normalen», hva nå dette begrepet egentlig innebærer.
Jeg synes dette er en god artikkel. Vi er hele mennesker, hode og kropp henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. Det er ikke bare hjernen som påvirker kroppen, men kroppen påvirker også hjernen. Det siste tenker man kanskje ikke så mye på?
Vi mennesker er stort sett vanedyr, og havner lett inn i faste spor. Vi gjør ofte de samme tingene hver dag, gjør de samme valgene, tenker de samme tankene. Dette gjelder helt banale ting som at vi setter oss på samme sted på bussen, sitter ved det samme lunsjbordet i kantina på jobben, velger samme rundtur for joggeturen, hører på samme type musikk – til at vi gjerne (og spesielt ettersom vi blir voksne) blir trege til å endre meninger og dermed følelser. Har vi tatt et standpunkt til noe, holder vi oss ofte til våre overbevisninger.
Mange av disse mønstrene er helt greie, de kommer av bevisste eller ubevisste valg vi tar, ofte fordi de gavner oss. Men så kan det skje ting i livet som gjør at vi blir tvunget inn på spor som virker destruktive. Ikke i øyeblikket, men på sikt. Men da kan vanen allerede være så innarbeidet, og kroppen har begynt å sende negative signaler til hjernen, som igjen sender negative signaler tilbake.
Man blir slått ut av sykdom, akutt eller litt etter litt over tid, og man må til slutt kapitulere og legge seg under dynen. Det varer og varer, det går måneder – og år – men sykdommen går ikke over, tvert imot blir man bare sykere. Mer smerter, flere symtomer, mer energiløshet. Hva er det som skjer?
Det er jo egentlig ikke noe rart at man føler seg totalt energiløs og får store smerter når man ligger i sengen eller på sofaen i flere år, har mistet alt som heter livskvalitet og strever med bare å få i seg mat og å kle på seg. I bevisstheten tenker man positive tanker og ligger og drømmer om hva man skal gjøre når man blir frisk, men dette hjelper slettes ikke for å bli frisk. Fordi man ikke har med seg underbevisstheten. Det er det som foregår der som må endres for at man skal bli frisk.
Forfatteren av artikkelen skriver at det også må være plass til psykiatrien, ikke for å forklare sykdommen, men for å hjelpe pasienten til å takle en hverdag som er ille nok med en slik alvorlig sykdom. Jeg er til en viss grad enig. Jeg regner med at det er kognitiv terapi han sikter til, og det vil nok sikkert bevisstgjøre pasienten situasjonen, og hjelpe ham med å forstå sykdommen bedre.
Men hvor mye bedre vil pasienten bli av kognitiv adferdsterapi? På hvilken måte skal han takle situasjonen bedre? Det jeg kunne ønsket meg da jeg lå på sofaen, var heller noen som kunne kommet og handlet for meg, støvsugd, vasket tøy og lagd mat. De bevisste tankene mine følte jeg var positive. Sånn stort sett i alle fall, jeg kjente også ofte på sinne og frustrasjon, men hva kan kognitiv adferdsterapi gjøre med det? Bli mer bevisst disse tankene? Jeg følte ikke at jeg led så veldig pga tankene mine. Men så klart var det noen ting å ta tak i der, ting å endre på, jeg var bare ikke helt klar over det.
Jeg trengte et potent verktøy som både kunne gjøre meg bevisst på hva som lett skjer i underbevisstheten hos mennesker med langvarig sykdom, og ikke minst hvordan jeg kunne stoppe det jeg ønsket og trengte å stoppe, og erstatte disse tingene med positive prosesser som vil gjøre meg frisk. Jeg vil ikke bare lære å leve med sykdommen, jeg vil ut av den! Og der er den store forskjellen mellom kognitiv adferdsterapi og Lightning Process.
Jeg skal ikke påberope meg å kunne så mye om kognitiv adferdsterapi, for jeg vet svært lite, men undersøkelser har vel ikke vist at ME-syke har så stor hjelp av det? Det er gjort noen undersøkelser, men jeg husker ikke tallene.
LP vet jeg derimot mye om nå, og jeg er svært overrasket over kraften i dette verktøyet. Eller, rettere sagt, kraften i hjernen vår, når vi lærer å bruke den. Det er som sagt nå, minst hundre ganger, hard jobbing, men man kjenner likevel fort at det virker, og belønningen er enorm!
Jeg skal likevel ikke anbefale det for alle, selv om jeg kunne ha lyst. Det er så mye som faller inn under ME-diagnosen, det må jo være flere ulike sykdommer faktisk? I tillegg er det veldig delte meninger om metoden. Det får være opp til enhver hva de velger å prøve ut for å bli friske.
Selv har jeg dessuten en lang vei å gå før jeg blir helt frisk. Jeg bruker prosessen nå selv om jeg har fått bronkitt, og det hjelper meg gjennom dagen, men jeg trenger likevel hvile, og tør ikke presse meg for mye. Hoster så mye om natten, så ligger etter med søvn. Men om noen dager, når jeg blir frisk av bronkitten, så er jeg tilbake der jeg vil være – på vei mot å bli helt frisk igjen!
.
ME-sykdommen, familien og legene
Artikkelen er hentet fra Dagens Medisin: HER
Med rette har det vært spekulert, synset og følt omkring denne tilsynelatende gåtefulle sykdommen. Nå ser det heldigvis ut til at man får mer kjøtt på bena og etiologien ser ut til å komme seg over spekulasjonsstadiet.
Av Dag Coucheron, psykiater
Dette er bra, og samtidig litt trist. Bra, fordi disse pasientene fortjener å bli tatt på alvor og litt trist fordi man må ha laboratorieprøver, røntgenbilder eller andre naturvitenskapelige holdepunkter for at en sykdom er en sykdom.
Legene har vært skeptiske til denne formodede «funksjonelle» lidelsen. Er det virkelig en sykdom? Simulerer pasienten? Er det slik at pasienten lurer oss?
Ingen liker å bli lurt. Derfor er det viktig å undersøke saken så grundig vi kan, før merkelappen simulant, hypokonder eller hysteriker blir limt fast i pannen på vårt medmenneske.
SENDT TIL PSYKIATEREN: To søstre er mine pasienter. Den ene er tolv, den andre er syv år. Begge er så syke at de bare sporadisk kan møte på kontoret. I tillegg er en av foreldrene ME-syk. Diagnosen er ikke stilt av meg eller av fastlegen, men av en av landets ledende eksperter på området, en ordentlig, skikkelig indremedisiner med lang fartstid og stor troverdighet i det medisinske systemet.
Hvorfor er disse personene sendt til psykiater? Fordi man ønsket en psykiatrisk utredning. Det kunne jo være at det var psykiatri, alt sammen.
(min utheving:)
Konklusjonen på undersøkelsene har vært klar lenge. Ingen av de tre er psykisk syke. Tvert imot. Alle tre er svært velfungerende, intellektuelt og emosjonelt. Altså helt friske psykisk- bortsett fra at de ikke orker hverdagen. – Den er preget av residiverende og langvarige influensalignende infeksjonssymptomer, søvnproblemer og påfallende stor funksjonssvikt. Barna er slitne, kvalme, kraftløse, tåler verken lyd eller lys, vippes av pinnen av høyrøstet tale, legger på seg, klarer av og til ikke å gå ned trappen eller gjennomføre en eneste klokketime på skolen. Slik har faktisk ganske mange det. Symptombildet stemmer påfallende godt med andre jeg har møtt med samme diagnose.
Hva er det som feiler dem? Rent umiddelbart er det nærliggende å tenke på en overbelastet organisme. Maskinen er blitt utsatt for så store belastninger at den går i stå. Men så kommer pasienten seg litt, håpet tennes og – så blir man slått ned igjen.
Verre blir det når familien til slike pasienter selv begynner å tvile. «Kanskje vil de bare ha oppmerksomhet», sier stjålne øyekast og høflige, men tvilende kommentarer: «Jeg forstår at du ikke har det lett». Og så blir det kanskje lenge til neste gang venninnen ringer opp igjen.
På skolen begynner læreren å undres. Det skulle ikke være noe så enkelt som at eleven er for morsbunden? Kanskje hun/han rett og slett er lat? Noe galt er det nok med familien. Best er det å kople barnevernet inn. For sikkerhets skyld. Noen nidkjære ansatte i den etaten kan lett finne et eller annet som ikke er som det skal. Barna er overbeskyttet – de er ikke sosialiserte i barnehagen, for lite trent i livets harde skole, foreldrene er for lite villige til å slippe barna fra seg osv.
I noen tilfeller kan det faktisk gå så galt at barnevernet diskuterer omsorgsovertakelse. Det vil si at man med loven i hånd fjerner barnet fra foreldrene. Fordi barnet har myalgisk encefalopati (ME) – eller hva man etter hvert velger å kalle denne sykdommen.
BEHOV FOR PSYKIATRIEN. (min utheving:) Så skal vi kanskje overlate denne sykdommen til biokjemikerne og vente på at de fikser motoren? Jeg tror ikke det. Ikke fordi psykiateren neppe kan finne en psykiatrisk diagnose som passer, men rett og slett fordi mennesket er så sammensatt, så komplekst og så mangfoldig at både sjel og legeme er koblet inn i ethvert menneskelig avvik fra «normalen», hva nå dette begrepet egentlig innebærer.
Mye tyder på at det å være «unormal», blir stadig vanskeligere for den som bare er annerledes. Grensene for «normalitet» blir snevrere. Vi vil bli av med de plagsomme syke eller «originalene». Avvik ser ut til å bli sjaltet ut, ofte så raskt som mulig. Uføretrygd fordi man er annerledes? Ja, faktisk. Ikke så sjelden.
Derfor tror jeg det finnes behov for psykiatrien også. Ikke til å forklare sykdommen, men for å hjelpe pasienten til å takle en hverdag som er ille nok med en slik alvorlig sykdom, men også fordi omgivelsene, legene og annet helsepersonell inkludert, ikke er villige til å betrakte sykdommen som sykdom – faktisk forferdelig i seg selv og gjort enda mer belastende fordi disse pasientene ofte ikke blir trodd.
Debatt, Dagens Medisin 2/2011
Stikkord: CFS, chronic fatigue syndrome, Lightning Process, LP, ME, myalgisk encefalopati